“…. Det går bra med meg, helt sant. Vi er fortsatt venner. Tror jeg. Jeg vet ikke. Han er som en regnbue, han dukket opp i livet mitt etter en vond storm. Husker du første gang jeg fikk en snapp av han? Jeg var varm av glede. Jeg følte plutselig noe jeg ikke hadde kjent på lenge. Hjertet mitt slår litt fortere bare av tanken på alt som har skjedd siden da. Han ble en del av livet mitt når det var som verst. Han ble kjent med meg når jeg var på så dypt vann som jeg aldri før har vært. Han prøvde aldri å redde meg, sånn som dere. Han prøvde ikke å gjøre meg til noe jeg ikke var, han prøvde ikke å gjøre meg lykkelig. Isteden kastet han seg selv uti, han svømte ved siden av meg. Støttet meg. Han fikk meg til å smile med den irriterende humoren sin. Han ble og jeg, ble livredd! Hvorfor skulle han holde ut med meg når alt jeg gjorde var å krangle med meg selv? Sier man slemme ting kan de såre, men plutselig såret også de gode ordene hans.
Forelskelsen skjedde ikke med en gang. Den krøp seg innpå oss og snudde livet vårt oppned. Den ga farger og mening til de våkne øyeblikkene og fylte drømmene våre med forventinger og eventyr. Trodde jeg. Jeg følte jeg gikk på skyer, rosa sukkerspinn. Han ble den trygge horisonten, den jeg seilte til når verden ble for mye for meg. Det er han fortsatt. Han har gått igjennom mye, han er sterk. Livene våre var en stor kræsj, men det gikk bra for en stund ? det eneste vi brydde oss om var hverandre og vår egne lille verden. Alt med han skjedde så fort, skjønner du? Vi lagde vår egen perfekte timing fordi vi trengte hverandre. Hvor i alle dager kom han fra? Så sa han det. Han ville møte meg, vi trengte å prate. Han smilte når han møtte meg, han vet jeg er svak for smilerynkene hans. Han slo opp. Han sa han elsket meg, men. Det er ikke noe men hos meg.
Jeg kan ikke lenger falle for han, jeg ligger allerede langt nede på bakken for han. Når jeg første gang sa “jeg elsker deg”. Var det ikke fordi jeg ville ha han, eller fordi jeg var redd for at jeg ikke kunne få han. Det hadde ingenting med meg å gjøre. Jeg elsker hva han er, hva han gjør og hvordan han alltid prøver. Jeg er lei meg for at han gikk, forlot “oss” og vil bli kvitt dette. Jeg er lei meg for alt han opplever, og har med seg av vonde minner. Jeg er lei meg for grunnene til at han valgte å gå. Jeg er lei meg for tårene han gråter alene. Og tankene hans som sprenger fra innsiden men som han aldri slipper ut.
Flere har etterlyst disse bildene fordi jeg skrev om de når jeg og søsknene mine tok de, for snart to år siden?!?! Så jeg tenkte jeg kunne dele noen av de med dere nå, som et lite julegavetips. Det var nettopp det vi brukte det til, julegave. Hvert år er det rett og slett en lang samtale i søskenflokken om hva vi skal gi mamma og pappa. Vi er alle tre glad i å se på bilder fra da vi var små og det ble både koselig samtidig som vi “jobbet” med ideen vår. Vi hadde mange bilder vi ville “remake” men flere vi så på som litt umulig når vi hadde litt dårlig tid og flere av bildene ble vanskelig. Det å gå sammen om å ta bilder, finne rekvisitter, kostymer osv var utrolig gøy å samarbeide om. Vi lo også mye når vi skulle ta bildene ettersom det er nærmest umulig å få alle ansiktsutrykkene riktig osv. På julekvelden var alle bildene printet ut, og pakket inn hver for seg. Det første bildet ga derfor ikke så mye mening, men når flere og flere bilder dukket opp ble det mye latter og også minner. Vi avsluttet med et bildet av mamma og pappa som vi synes var veldig morsomt der vi skrev på “nå er det deres tur til å remake dette bildet”, da ble det mye latter. Hahah, denne gaven passer kanskje perfekt for de som er glade i å være litt kreative og tenke. f.eks, Andrea har en bukse og ikke en jakke rundt seg på det ene bildet, for å skape en likhet. Vi synes dette var veldig morsomt, vi tok flere bilder enn det jeg har lagt ut nå. Veldig sosialt og lage (vi dro f.eks også inn mormor til det ene bildet), og det ble mye mye latter underveis men også når pakken ble åpnet.
Hvordan blir man kjent med deg? Du virker som en utrolig herlig jente, og som en så god venninne! <3 Tusen takk for det. Jeg håper og tror jeg er en venninne som vennene mine vet stiller opp. Uansett. Den letteste måten å bli kjent med meg er garantert sosiale medier haha. Generelt er jeg veldig glad i å prate, jeg er i overkant interessert i mennesker og at vi alle har våre egne historier, våre egne kofferter med både negativ og positiv bagasje. Jeg er en person som har mange rundt meg, ofte. Samtidig har jeg mine nærmeste veldig nærme og det er få som slipper inn i den nærmeste sirkelen. Den prøver jeg å holde veldig enkel, for min egen del. Jeg har de beste vennene jeg kan ha. Og det handler ikke bare om de jeg ser hver dag, men også de jeg har fra barneskolen eller ungdomsskolen som jeg plutselig kan ta spontane møter med eller ha lange samtaler med. Jeg er utrolig glad i sosiale medier og synes det er fantastisk fordi jeg har så mange jeg snakker med konstant via nettet. Folk jeg ikke har møtt men som jeg deler uendelig mye felles interesser med. Men hvordan man blir en person jeg ser på som venn er jo en hel annen sak. Det handler om mye mer. Ettersom jeg er så glad i å snakke er det mest viktige egentlig at personen jeg snakker med også kan snakke. For selv om jeg er glad i å snakke er jeg like glad i å lytte. De personene som man kan snakke, snakke og snakke med, det er favorittene mine. De som man bare klaffer med av helt merkelige grunner. At man kan diskutere gullfisker og at man hadde tre stykker når man var liten eller snakke om at ullgensere er en magisk oppfinnelse fordi.. Det er de beste menneskene. Jeg er en person som hele tiden hører jeg har følelsene på utsiden, jeg viser veldig godt hva jeg tenker. Og når du som person plutselig skjønner at tankene mine som vises på utsiden ikke er det jeg egentlig tenker, når du skjønner at selv om jeg hopper rundt og er en sprettball av energi, “høy på livet” osv. Når du skjønner at jeg egentlig er møkk sliten, lei og har mest lyst til å skrike og banne. Først når du ser de følelsene jeg har på innsiden da er du kjent med meg. Og hvordan du ender opp der er egentlig ganske tilfeldig. Om du er en random person fra internettet, en jeg før gikk på skole med, en jeg nå går på skole med, om det klaffer og tilfeldighetene er der så blir du også kjent med meg. Jeg er ikke sjenert på noen måte, ser du meg si hei. Vil du stille meg spørsmål eller trenger noen å snakke med, send en melding. Jeg mener det.
Hva er favoritt filmen din?
” Jeg reiser alene” (norsk film fra 2011) kan jeg fortsatt se uten å synes den er kjedelig i det hele tatt. ELSKER humoren og alle de små replikkene. “Saving Mr. Banks” (fra 2013) er også sett flere ganger enn jeg har telling på. Den filmen knuser hjertet mitt, samtidig som den gjør meg så uendelig glad. Hver gang jeg ser den er som første gang og jeg elsker det. Gråter like mye, ler like mye og synger like mye.
Hvem inspirerer deg?
Oi, ehm. Samfunnet? Omgivelsene? Om jeg skal dra fram enkelt personer er jeg usikker på om du mener kjente personer, eller folk som er inspirerende i mitt liv, som du muligens ikke vet om? For å gjøre det lettest for meg selv så velger jeg å dra fram en person jeg er veldig glad i. Enda jeg aldri har møtt henne. Hun er en stor inspirasjon for meg. Det har hun vært så lenge jeg husker, jeg elsker måten hun uttrykker seg selv på. Alt hun forteller, alt hun klarer å formidle i enkle bilder eller videoer av vinden i trærne. Jeg snakker selvfølgelig om fine @Tallullah(på instagram), eller Christine som hun også heter. Jeg fant henne på Instagram for flere år siden. Hun ble så viktig og hun ble en skikkelig stor inspirasjon. Når hun giftet seg Bombanderte (med stor B) jeg, Jon olav med bilder og meldinger om hvor fasinert jeg var over bryllupet. Jeg digga det! Det var så ekte, det var så Christine. Jeg ble venn med henne på facebook og jeg har vært heldig å få følge hun gjennom masse oppturer og noen nedturer. Nå står hun midt oppi en stor nedtur og jeg kjenner at alt jeg vil er å klemme, le og vise henne hvor viktig hun er. For meg men også for mange mange andre. Hun skriver de fineste og ærligste tekstene jeg har lest på bloggen sin – https://cphbound.com/ . Ta en titt. Les. Føl. Se.
Snakker du noe med Gjermund og Jon Olav? Ingen tvil om at de var viktige personer for deg.
De er viktige personer for meg! Begge to er bra gutter som jeg er veldig glad i. Jeg har kontakt med begge to men trenger ikke å utdype det noe mer på bloggen føler jeg? Jeg skjønner jo at dere spørr, ettersom de begge var veldig sentrale i mitt liv i en lengre periode. Jeg er ikke uvenn med noen av de, på ingen måte. Trenger de meg er jeg der for de, og det vet de, håper jeg.
Har du øyeblikk hvor du tenker “hva faen holder jeg på med” eller liknende. Det virker som du har kontroll hele tiden.
åh, jeg har overhodet ikke kontroll. Vet ikke om det da er positivt eller negativt at det virker sånn. Jeg har nok ganske klare mål og drømmer men jeg har overhodet ikke kontroll. Og jeg liker det. Jeg lever i en tro på at ting som skjer, skjer for en grunn. Personer jeg møter, møter jeg fordi det er meningen at jeg skal møte de. Kanskje jeg ikke skal forstå hvorfor eller hvordan hele tiden. Jeg lover deg, det går ikke en dag uten at jeg stopper opp og tenker “hva faen holder jeg på med” eller “hvorfor gjør jeg dette” eller “Hvorfor sa jeg det”. Ting skjer. Tror ikke det er meningen vi skal ha kontroll, selv om det hadde vært utrolig deilig innimellom 😉
Kan du lage en top ti liste med sanger atm?
Ja, ehm jeg hører på mye forskjellig musikk, men dette er sanger jeg tar meg selv å komme tilbake til. Ikke nødvendigvis i den rekkefølgen jeg skrev de opp, men det er ti sanger fra meg.
Paraply ~ Monty (eeeeelsker cover låter)
We are one ~ Child 4 Child (den er så søt, og jeg blir rett og slett inspirert)
Du mein det som en trøst ~ Kråkesølv (trenger ingen forklaring altså <3)
Bailar – Radio edit ~ Deorro, Elvis Crespo (hahah, våkner skikkelig av denne)
Est – ce que tu m´aimes? ~ Maître Gims (fransken og melodien. likern godt)
Medicine ~ Daughter (fordi den er rett å slett pen!)
Ukedager ~ Turab (bare fordi den gjør meg sabla glad. Og går ikke lei.)
Orkesteret ~ Sigvart Dagsland (joa, jeg bare liker måten sangen er bygd opp på)
Little Dancer ~ Leroy Sanchez ( ♥ ♥ ♥ )
Värdelösa människa ~ Sebastian Krantz ( Volum på topp, når jeg hater verden)
Er øyenbryna dine naturlige?
Ja. De er det. Aldri nappa eller farga eller noen ting.
Hva var de greiene du var med på via skolen hvor du la ut bildet av på instagram etterpå? Du forklarte et på bildet men så har du sletta bildet.
Jo, klassen min var med på ett opplegg i samarbeid med NRC ? Norwegian Refugee Council. Det var utrolig lærerikt og spennende ettersom det er noe jeg gjerne kunne tenke meg å jobbe med senere. Jeg fikk god kontakt med han jeg la ut bildet av, David. Han er fra Sri Lanka og det var rett og slett bare en utrolig koselig fyr. Vi snakka mye og snakker mye nå også. Han er ute i felten og han kommer fra en del av verden som jeg er utrolig interessert i. Samtidig som vi har mange felles interesser. Og en humor som vi begge er like stolte over. Han har blitt ganske viktig for meg og jeg gleder meg til å se han igjen et sted ute i verden om ikke alt for lenge. Sjekk ut NRC på facebook, de jobber med utrolig mange bra ting og flere ?glemte? katastrofer rundt i verden som absolutt burde få litt oppmerksomhet. Alt er ikke alltid sånn media ønsker å fremstille ting, derfor er det kanskje enda mer viktig i dagens samfunn å søke videre i kildene og bruke tid på å selv ta vurderinger og oppdage. Vi kan ikke hjelpe hele verden men vi kan garantert gjøre noe, vi kan uansett ikke få gjort noe om vi ikke vet om over halvparten ? Så sjekk ut.
Hva er din favoritt sosiale medier app?
Jeg elsker (elsker!!) snapchat. Jeg har blitt veldig flink det siste året til å ha noen dager eller mange sammenhengende timer hvor jeg legger bort telefonen. Rett og slett fordi jeg blir stressa og ukonsentrert av og hele tiden skulle være tilgjengelig. Også er det faktisk gøy å møte mennesker og se verden uten at det er gjennom kamerat på telefonen. Men jeg er veldig glad i snapchat. Der kan jeg ta bilder, jeg har kontakt med alle jeg trenger. Og kan også sende meldinger eller bilder i chat om det er noe. Flere ganger det siste året har jeg sletta facebook appen, instagram har gått flere ganger og det er egt bare snapchat som overlever hos meg avogtil. I helger/ ferier er det bare snapchat eller vanlig gammeldags tekst melding som funker, til stor frustrasjon for mange av venna hahha.
Snapchat forever. Ikke nødvendigvis fordi jeg snakker med så fryktelig mange hele tiden osv men fordi det er lett og samtidig noe alle i verden kan ha. (Noe som også er ett pluss fordi vennene mine er overalt på denne lille kloden.)
Du kan følge meg på snapchat på “eliassenx2”
Om dere har flere spørsmål så er det bare å stille, så svarer jeg fortløpende i kommentarfeltet ellet i eget innlegg.
you are braver, braver than you think. you are smarter, smarter than you know. you are stronger, stronger than you seem. and you’ve got places still to go. not a war, a war you chose to wage. but you´ll have earned, earned each battle scar. there are warriors and angels, be the warrior you are.
Har du fulgt bloggen min en stund, eller kjenner meg i virkeligheten, burde det ikke være noe tvil om at jeg elsker bursdager. Jeg elsker min egen, og alle andres. I dag fyller jeg 18 år. Det virker veldig uvirkelig, plutselig følte jeg livet var over – men det er jo nå det begynner. Jeg fikk kake og sang på senga i dag tidlig (var litt nervøs for å ikke få det) Nytt i år var også alkohol (haha). Dagen i dag blir veldig rolig, noe jeg ser fram til. Mamma inviterte en haug av mine venner til oss i går, noe som var kjempe koselig, ettersom det bare rant inn med mennesker.. Jeg trodde vi bare skulle være oss i familien + noen til (ikke bare bare det da, vi har besøk av familie fra nord også, så det er folksomt – men kjempe koselig). Aurora, Vincent, Sara, William, LP, Lars, Christina, ilu ♥
Jeg fikk alt jeg ønsket meg allerede før bursdagen min hadde starta; ballonger, konfetti, gul kake, bomster, enda mer kake, og ørepropper! 😀 haha,
og vennene mine vet jeg liker sjokolade; jeg fikk sjokolademuffins, sjokoladeplater, sjokolademelk, brownies, og konfekt. Så jeg har sjokolade en stund fremover nå. 🙂 Kvelden i går var veldig koselig, en veldig fin og rolig feiring. Senere i dag kommer det mer besøk men før det skal jeg bare nyte dagen og egentlig ikke gjøre noenting :)!
“Familien min er en sånn familie som elsker å være sammen men vi elsker også å drive på med ting vær for oss. Derfor, når mamma og pappa introduserte oss for ideen om å kjøre minst tre timer i bil, for å være på en hytte uten dekning, strøm og do var stemninga litt lunken. Vi kom oss av gårde, alt for tidlig på en fredagsmorgen. Lillesøster, lillebror og jeg har alltid vært ganske stille når vi kjører bil, vi er vant til å kjøre langt og lenge om gangen. Men, vi har fått ny bil for en stund siden og det er ingen tvil om at det er trangt i baksetet, faktisk så trangt at når lillesøster skulle åpne døra til bilen datt hun bare ut…” Mange av dere spørr om oftere innlegg og bilder, av hva jeg har på meg osv. Jeg vet med meg selv at jeg aldri kommer til å klare å gjennomføre en sånn type blogg (thih) men over har dere jo noen bilder av meg da, alle bildene er fra høstferien, og teksten i starten er fra et innlegg jeg skrev om akkurat denne turen men som aldri har blitt publisert, fordi jeg er lat… Men jeg kan jo fortelle at hytteturen var fin, jeg sov meget godt i en stor varm dun dyne, det var fint vær hele tiden, god frokost, masse masse godteri og det var rett og slett avslappende. Søsknene mine & foreldrene mine er flotte og det er gøy å gjøre sånne ting sammen, skjer ikke alt for ofte at vi alle finner på noe sammen lenger (ups) Selvom det ikke var dekning, strøm, do, osv var det en ganske fin tur. Jeg sa alikevell nei neste gang de spurte om jeg ville være med på hyttetur.
Jeg tenkte jeg skulle blogge, jeg tenkte jeg skulle fortelle dere om hva som skjer og har skjedd i det siste. Sånn som før. For å gjøre dette snakker jeg om personer, livet mitt, og ting som har vært i mine tanker en stund. Dette er min måte å oppfatte mitt liv, det er fullt mulig at venner som er en del av livet mitt ser annerledes på ting, eller du som leser tror du vet, sånn er min oppfatning av det siste året, og jeg skriver ikke dette for å henge ut noen, såre, eller starte krangler. Alle som nevnes er folk jeg er glad i, fortsatt.
Når jeg begynte å blogge gikk jeg på ungdomsskolen, og jeg blogget ofte. Jeg elsket å fortelle dere om ting som skjedde osv. Det siste året har nesten all blogging stoppet opp. Ikke fordi jeg ikke lenger ville fortelle dere ting som skjer i livet mitt, men jeg mistet meg selv en periode. Jeg ble usikker på om jeg kunne være til inspirasjon og interesse. Noen vil vell si jeg fikk en knekk, eller to eller til og med tre. Jeg er ikke interessert i å se tilbake, jeg er ikke interessert i å sitte igjen i det som har vært. Det jeg er interessert i er å være meg igjen. En helt egen person. Som har en frihet ingen kan ta fra meg. Ligge lenge oppe, høre på musikk og smile til meg selv fordi jeg er lykkelig, helt alene. Det ønsker jeg å bli, det ønsker jeg å være. Men for å gjøre det, må jeg fylle bloggen med det siste året, jeg må fortelle dere hva som har skjedd siden sist. Noe har dere nok fått med dere allerede og noe vil kanskje overraske.
Helt ærlig, hvis jeg ser tilbake ett år, jeg var lykkelig. Jeg hadde begynt på ny skole, jeg hadde Jon Olav, bestevennen og kjæresten min som jeg hadde hatt i over to år, en jeg kunne si absolutt alt til, teater og venner. Alt var bra, bortsett fra at det ikke var så bra allikevel, for inni meg følte jeg meg alene. Skolen var ikke noe jeg så fram til. Og hverdagen utenom skolen var ensformig. Jeg har aldri angret på at jeg valgte drama, det tok bare tid å bli kjent med en ny hverdag. Livet for et år siden, det gikk allikevel fint, for jeg var lykkelig. Jeg var glad for alt jeg fikk oppleve, jeg var glad over Jon Olav, jeg var glad i livet, og for det jeg hadde. Vår generasjon skal jo helst ikke klage.
Så skjedde noe jeg aldri hadde trodd skulle skje. Jeg begynte å snakke med en, en som fikk meg til å føle meg bra, fordi han forsto at jeg følte meg alene. Jeg tror aldri vi noen gang snakket om at jeg følte meg ensom eller alene, men plutselig ble jeg lettere til sinns. Det var ikke før han ble en del av livet mitt jeg skjønte at jeg ikke hadde det bra med meg selv. Vi snakket ofte og jeg følte meg bra igjen, livet det gikk bra. Jon Olav gjorde meg lykkelig, men vi hadde våre problemer, rett og slett ? vi hadde ikke tid til hverandre, og man kan jo si at vi har vokst til å bli ganske ulike, vokste og utviklet oss videre, men hang fortsatt fast i “gamledager” noe som ble slitsomt for begge to. Vi jobbet allikevel med saken. Vi skulle jo klare oss.
Så møtte jeg enda ett hinder, et hinder som ble det eneste ordentlig blogg innlegget i hele fjor. Andreas døde. Jeg visste ikke hvor eller hva jeg skulle gjør. Andreas var familie ja, men de siste årene møttes vi ikke. Det vi hadde av kontakt var gjennom Facebook og eller Snapchat/mobilen, han er tremenningen min men han ble mer og mer en utrolig god venn. Så det at han plutselig var borte kom brått på. Og det gjør enda vondt å aldri skulle få snakke med Andreas igjen. Begravelsen til Andreas var utrolig fin, og jeg er så takknemlig for Bjørnar og Julianne som var klipper for meg den dagen ♥Vi dro også på en utrolig fin båttur, alt var perfekt med den båtturen og det gjorde meg rolig i forhold til hele situasjonen om Andreas. At han døde var et voldsomt sjokk som jeg så på med skrekk og angst, etter begravelsen og en sommer i nord Norge med riktige folk ser jeg nå på alt med ro. Så møtte jeg enda ett hinder, Jon Olav – vi slo opp.
På under en måned følte jeg at hele min verden raste ned rundt meg. Jeg følte meg fanget. Ønsket meg langt bort. Hva var igjen av meg? Hvem var egentlig Jenny Eliassen?
Juleferien 2014 var noe av det deiligste som kunne ha skjedd. Jeg fikk tid til meg selv, og familie fra nord Norge kom. Søsknene mine, Andrea & Markus, de er en så viktig del av meg. De viste meg at uansett hva som skjer, er de der for en grunn. Jeg mister de aldri og det å være storesøsteren dems er det beste jeg vet. De er begge utrolig støttende og vi kan snakke om alt sammen.
Siste helga i juleferien ble jeg invitert til fest. Jeg er ingen person som er særlig opptatt av fester osv, men tenkte “haha, shit au”, jeg visste jo egentlig fortsatt ikke hvem jeg var, så hvorfor ikke ta sjangser å se om noe nytt kan fungere? Jeg befant meg på en fest. Noe av det siste mamma sa til meg var “Ring hvis du skal hjem tidligere da”. Ærlig, jeg trodde jeg kom til å snu i døra. William var ganske gira, og han var kjempe gira på at jeg endelig gadd å bli med, så jeg ble der, i starten for han og klassen sin skyld, men etter hvert for min skyld også, menneskene jeg møtte var herlige. De gikk jo alle på skolen, og de fleste hadde fått med seg det meste av ting som hadde skjedd før jul, de roste meg og snakket med meg.
Plutselig ut av det blå, kom han bort. Han lurte på om jeg ville ta en shot.
Han har blitt en av mine nærmeste venner etter den kvelden. Han er en enkel fyr men han har så mye mer ved seg. Noe som bare passa skikkelig godt inn i livet mitt på dette tidspunktet og senere har han bare blitt en del av kaoset. Nacho er en som bare er, noe som passer meg bra nå og noe som passet meg veldig bra der og da. Nacho har blitt som en bror, og uheldigvis for han er han den jeg alltid klager til når jeg de få gangene har noe å klage på. Nacho viste meg noe nytt han ble bestevennen min på fire små uker, jeg visste ikke at det gikk ann. Jeg er evig glad i den gutten. Lange telefon samtaler, spontane overnattinger, glede, latter og kaker – så mange kaker i alle varianter; sjokoladekaker, makroner, vaffler, pikekyss, Andrea kaker, osv. Vi snakket om å gjøre noe, også gjorde vi det. Konserter, turer rundt i Fetsund og på Fjellhamar, middager, latter og enda mere latter. Jeg ler mer enn dere ander når jeg er med den gutten, når vi er sammen er det bare oss to, og vi er oss selv. Jeg er glad for Nacho vær eneste dag, hvordan han klemmer meg hver morgen, hvordan han utfordrer seg selv og aldri sier nei til noe som allerede i starten er umulig. Jeg er ikke så glad for at han tar screenshots 24/7 men det går bra allikevel. Vi har vært venner et halvt år, det føles som et helt liv.
Sammen med Nacho, fulgte bare enda bedre folk etter. Folk jeg er så uendelig glad i. De gjør dagene bedre på alle mulige måter. LP sender alltid morsomme snaps, Marius gjør at jeg føler meg trygg, noe med væremåten hans tror jeg, Matias er bare en skrulle jeg enda ikke helt har klart å forstå men jeg er så glad i han for at han alltid er den han faktisk er. Christina er en solstråle som alltid er til unnsetning hvis jeg trenger noen å snakke med, Phillip er Phillip, og ellers er Mina, og Lars bare blitt enda mer viktige. Flere fester kom, og mens jeg fortsatt lette etter meg selv skjønte jeg at fester var en morsom greie, ikke nødvendigvis for å drikke. Noe jeg fortsatt ikke har gjort, men det er noe med settingen, et helt lokale fyllt med alle menneskene jeg er glad i – herlig . Jeg har klart meg uten alkohol, helt fint, og grunnen til akkurat dette må være at de jeg henger med forstår mening min, det er ingen som sier noe på å være edru. Jeg er jo fortsatt med på alt det dumme folk finner på.
__________________________________________
Trist som det er, jeg har nesten ingen kontakt med de jeg så på som mine bestevenner for ett år siden. Når jeg ser tilbake på året, var jeg jo lykkelig da også. Så hvordan kan jeg være så lykkelig nå? Når alle de jeg ikke kunne leve uten i fjor ikke en gang er en del av livet mitt lenger? Jeg savner de. Selvfølgelig. Jeg savner Nora, Guro, Martin, Per Magnus, Sara, Ada og en hel haug med mange andre fine mennesker. Og det er mange som spør, selvfølgelig savner jeg Jon Olav til tider også. Ikke som kjæreste, men som en person å kunne le med, eller gjøre noe spontant og sprøtt med. Vincent og Aurora er de jeg har kontakt med. Det er folk jeg vet alltid kommer til å være der. Det gjør meg så lykkelig. Sammen med William vet jeg at de tre alltid kommer til å støtte og være der for meg. Uansett hva som har skjedd det siste året støtter de opp uansett og det betyr så utrolig mye for meg. Og Viktoras, som spontant drar meg med på basketbanen, turer og får meg til å klatre i trær – det er mennesker som gjør livet lettere.
Så tilbake til hvem jeg er. Hvem er jeg nå?
Jeg tror på ingen måte jeg har noen fasit på hvem jeg er. Jeg er 17 år, men akkurat nå er jeg en lykkelig jente. Jeg er ikke ensom, eller alene med tankene mine. Jeg har så mange nye mennesker som jeg er så glad i, folk som er på samme plass som meg i livet, mennesker som kan lese meg som en åpen bok. Mennesker som uten at de egentlig vet det gjør dagen, uka eller fransk timen bedre. Jeg er så heldig å ha en haug med mennesker som liker meg med all den bagasjen jeg har, med det jeg er og står for. Mennesker som alltid støtter meg, og gjør like mye dumt som meg. Jeg trives i klassen og jeg ser fram til masse morsomme opplevelser med en gjeng skruller. Å gå på musikk, dans, drama linja er innholdsrikt. Jeg skal skrive om det en gang. Jeg tror ikke jeg har vært så hel før. Ting føles rett, jeg vet at man aldri skal si sånt, for når som helst endrer ting seg igjen. Og man burde absolutt ikke skrive det ned, for meninger endre seg etter hvert. Dere som leser bloggen min, dere som fortsatt stikker innom stiller så mange spørsmål. Jeg skal svare, men jeg vil etter dette innlegget fokusere på ting framover istedenfor å hele tiden se bakover. Pausen jeg har hatt på bloggen handler ikke om dere, den handler om meg. Jeg er en jente med alt for mange tanker. Jeg gleder meg til å komme tilbake til bloggen. Jeg føler endelig jeg har noe som er interessant å fortelle dere, for jeg føler livet på en eller annen måte plutselig gir ny mening. Skolen er den samme som i fjor, men ting er enklere i år, jeg trives med meg selv. Færre gamle venner men mange, mange nye. Jeg er en jente som når som helst kan få energi anfall, danse rundt, og smile og det er ikke alle som holder ut med det i lengden, jeg er heldigvis på et sted som lar meg være den jeg er – bildene er fra en forestilling vi satte opp med skolen i mars. For noen flotte folk. ♥
Tro det eller ei, jeg er også veldig forelska. Jeg skriver “tro det eller ei” fordi jeg hadde aldri trodd det skulle skje. Husker dere han jeg nevnte lenger opp i teksten? Han som kom inn i livet mitt når jeg følte meg alene. Han klarte på en eller annen måte å få meg til å falle skikkelig for han. Jeg vet ikke hva eller hvordan. Det må være noe med gleden jeg føler når jeg er med han. Måten han ser skikkelig uskyldig ut når han gjemmer blomster bak ryggen sin, smilet hans når han ser på meg, eller alt det teite vi kan snakke om. Klemmene hans, omsorgen og forståelsen. Han har levd ett helt annerledes liv enn meg, noen ganger føler jeg at han er fra en annen verden, men det er det som gjør ting så interessant. Han forstår på en helt annen måte enn hva jeg har opplevd før. Jeg kan si mye dumt, vi kan bli frustrerte og irriterte på hverandre men det løser seg, vi har enda aldri kranglet, vi stopper før kranglingen begynner. Hvorfor kaste bort energi på det? Han verdsetter små øyeblikk som om de er de store og jeg elsker han for det. Han er også opptatt av at jeg har det bra, til en vær tid. Senest i går ble jeg smålig irritert, vi lå i senga, skulle sove. Vi startet å diskuter hvor Fjellhamar lå i forhold til her vi bor. Vi tegnet tunneler og kjøpesentre og begge skulle ha rett. Tilslutt ble jeg så forvirra og frustrert at jeg ga opp, snudde meg rundt og takket for meg. Etter en stund hørte jeg forsiktig “ikke sovn mens du er sint, da blir du syk.” Vi er fra forskjellige verdener, men vi er like i tanker, og han er en ro i livet mitt som jeg virkelig trenger. Det at han hater musikaler mer enn livet men allikevel gir det et forsøk. Det at han drar meg med på teltturer, hjelper mormor med ting hun maser om, har like dårlig humor som pappa eller kleint og forsiktig prøver å imponere meg, selv om jeg er imponert for lenge siden. Han har mot all odds, jeg mener virkelig mot all odds – vi er så forskjellige som det går ann, han har allikevel klart å bli en del av livet mitt, vi går på forskjellige skoler, har egentlig ikke så mye felles, men vi har falt for hverandre og har funnet ut at vi klarer dette – herregud, selvfølgelig klarer vi det.
Vi har vært kjærester en god stund, men jeg vil få det ganske klart og tydelig for alle dere som lurer. Kjæresten min nå, er ikke grunnen til at jeg og Jon Olav slo opp. Det er viktig for meg at alle dere som leser bloggen min forstår det, for jeg har fått mange spørsmål og kommentarer om akkurat dette og mye er negativt – noe jeg selvfølgelig ikke synes er greit. Tanken om noen andre enn Jon Olav var ikke i hodet mitt før lenge etterpå, Jeg og Jon Olav slo opp og jeg var lenge veldig redd for å tørre noe nytt, fordi jeg var usikker på om ting kom til å gå, jeg var også redd for å på nytt gi noen andre makten over hva jeg føler, makten til når som helst å såre meg.. Jeg brukte lang tid på å stole på denne personen og at han faktisk mente at han likte meg, men jeg brukte enda lengre tid på meg selv. Jeg følte endelig at jeg visste hvem jeg var og ville ikke miste det i et forhold. Jeg kastet meg ikke ut i noe for å “hevne” meg på Jon Olav som mange tydeligvis tror. Gutten jeg liker, klarte på sin sjarmerende måte å få meg til å slappe av, det var ikke noe stress med han. Og uten at jeg tenkte mye over det var jeg faktisk blitt skikkelig forelska i den gutten. Alt han finner på, alt han sier og gleden over å få tilbringe tid med han er herlig. Og jeg gleder meg så masse til eventyrene våre framover.
//bildene er hentet fra instagram
Jenny Eliassen vet fortsatt ikke helt hvem hun er, men hun er lykkelig uten tvil. Venner, skole, kjæreste og familie. Alt i alt, er alle bare store positive soler i livet mitt akkurat nå! Jeg gleder meg til tiden fremover og jeg gleder meg til å blogge oftere og oftere igjen. Husk at jeg blogger for min egen del, og ingen andres. Jeg er uendelig glad i alle dere som følger med og leser bloggen min – og glad for alle dere som etterlater dere positive kommentarer, meldinger og mailer. Dere gjør dagene utrolig bra, det har dere gjort også hele dette året jeg ikke har blogget. Så tusen takk. Jeg føler meg fortsatt ikke som noen inspirasjon eller noen rollemodell på noen måte, jeg er bare meg, en 17 åring som fortsatt prøver å forstå seg på verden – og seg selv. ♥
