“På mange måter er turbanen litt som en krone. En krone som alle har rett til å gå med uansett hvem du er eller hva du jobber med. Det innebærer å elske alle, oppføre seg solidarisk, være ærlig, ydmyk og generelt awesome. Dessuten er det jo helt å konge å få gå med krone hver dag da, syntes du ikke?”
Dette er introduksjonen til arrangementet på facebook. Og akkurat dette er verdier jeg står for og derfor har det vært et stort ønske å besøke Turbandagen i Oslo, men jeg har ikke hatt mulighet tidligere år. Derfor når både jeg og Andrea hadde tid denne lørdagen var det egentlig ikke noe spørsmål om vi skulle ta en dag i Oslo eller ikke. Vi er alle forskjellige og unike, og det er fantastisk at vi kan hylle dette ved å ta imot kultur og tradisjoner fra andre. En kommentar på facebook skriver “turbanen som vekker fordommer, usikkerhet, rasisme og undring” OG ja, den vekker alt dette fordi mange er usikre. Selvom vi bor i Norge og de fleste er ganske åpne, har vi mange som også ikke er det. Derfor synes jeg dette opplegget med en turbandag, som viser fram mat, musikk og ikke minst en haug av mennesker som har alle mulige ulike nasjonaliteter er så utrolig bra. Dette er et av de oppleggene jeg har vært med på som føltes rolig, det var masse mennesker og mye kø men ingen stressa situasjon overhodet. Det var bare store smil, gode samtaler, informasjon på kryss av nasjonaliteter, og et samhold som gjorde at vi alle som var i Spikersuppa i dag følte vi var ett.
“Familien min er en sånn familie som elsker å være sammen men vi elsker også å drive på med ting vær for oss. Derfor, når mamma og pappa introduserte oss for ideen om å kjøre minst tre timer i bil, for å være på en hytte uten dekning, strøm og do var stemninga litt lunken. Vi kom oss av gårde, alt for tidlig på en fredagsmorgen. Lillesøster, lillebror og jeg har alltid vært ganske stille når vi kjører bil, vi er vant til å kjøre langt og lenge om gangen. Men, vi har fått ny bil for en stund siden og det er ingen tvil om at det er trangt i baksetet, faktisk så trangt at når lillesøster skulle åpne døra til bilen datt hun bare ut…” Mange av dere spørr om oftere innlegg og bilder, av hva jeg har på meg osv. Jeg vet med meg selv at jeg aldri kommer til å klare å gjennomføre en sånn type blogg (thih) men over har dere jo noen bilder av meg da, alle bildene er fra høstferien, og teksten i starten er fra et innlegg jeg skrev om akkurat denne turen men som aldri har blitt publisert, fordi jeg er lat… Men jeg kan jo fortelle at hytteturen var fin, jeg sov meget godt i en stor varm dun dyne, det var fint vær hele tiden, god frokost, masse masse godteri og det var rett og slett avslappende. Søsknene mine & foreldrene mine er flotte og det er gøy å gjøre sånne ting sammen, skjer ikke alt for ofte at vi alle finner på noe sammen lenger (ups) Selvom det ikke var dekning, strøm, do, osv var det en ganske fin tur. Jeg sa alikevell nei neste gang de spurte om jeg ville være med på hyttetur.
Jeg tenkte jeg skulle blogge, jeg tenkte jeg skulle fortelle dere om hva som skjer og har skjedd i det siste. Sånn som før. For å gjøre dette snakker jeg om personer, livet mitt, og ting som har vært i mine tanker en stund. Dette er min måte å oppfatte mitt liv, det er fullt mulig at venner som er en del av livet mitt ser annerledes på ting, eller du som leser tror du vet, sånn er min oppfatning av det siste året, og jeg skriver ikke dette for å henge ut noen, såre, eller starte krangler. Alle som nevnes er folk jeg er glad i, fortsatt.
Når jeg begynte å blogge gikk jeg på ungdomsskolen, og jeg blogget ofte. Jeg elsket å fortelle dere om ting som skjedde osv. Det siste året har nesten all blogging stoppet opp. Ikke fordi jeg ikke lenger ville fortelle dere ting som skjer i livet mitt, men jeg mistet meg selv en periode. Jeg ble usikker på om jeg kunne være til inspirasjon og interesse. Noen vil vell si jeg fikk en knekk, eller to eller til og med tre. Jeg er ikke interessert i å se tilbake, jeg er ikke interessert i å sitte igjen i det som har vært. Det jeg er interessert i er å være meg igjen. En helt egen person. Som har en frihet ingen kan ta fra meg. Ligge lenge oppe, høre på musikk og smile til meg selv fordi jeg er lykkelig, helt alene. Det ønsker jeg å bli, det ønsker jeg å være. Men for å gjøre det, må jeg fylle bloggen med det siste året, jeg må fortelle dere hva som har skjedd siden sist. Noe har dere nok fått med dere allerede og noe vil kanskje overraske.
________________________________________
Helt ærlig, hvis jeg ser tilbake ett år, jeg var lykkelig. Jeg hadde begynt på ny skole, jeg hadde Jon Olav, bestevennen og kjæresten min som jeg hadde hatt i over to år, en jeg kunne si absolutt alt til, teater og venner. Alt var bra, bortsett fra at det ikke var så bra allikevel, for inni meg følte jeg meg alene. Skolen var ikke noe jeg så fram til. Og hverdagen utenom skolen var ensformig. Jeg har aldri angret på at jeg valgte drama, det tok bare tid å bli kjent med en ny hverdag. Livet for et år siden, det gikk allikevel fint, for jeg var lykkelig. Jeg var glad for alt jeg fikk oppleve, jeg var glad over Jon Olav, jeg var glad i livet, og for det jeg hadde. Vår generasjon skal jo helst ikke klage.
Så skjedde noe jeg aldri hadde trodd skulle skje. Jeg begynte å snakke med en, en som fikk meg til å føle meg bra, fordi han forsto at jeg følte meg alene. Jeg tror aldri vi noen gang snakket om at jeg følte meg ensom eller alene, men plutselig ble jeg lettere til sinns. Det var ikke før han ble en del av livet mitt jeg skjønte at jeg ikke hadde det bra med meg selv. Vi snakket ofte og jeg følte meg bra igjen, livet det gikk bra. Jon Olav gjorde meg lykkelig, men vi hadde våre problemer, rett og slett ? vi hadde ikke tid til hverandre, og man kan jo si at vi har vokst til å bli ganske ulike, vokste og utviklet oss videre, men hang fortsatt fast i “gamledager” noe som ble slitsomt for begge to. Vi jobbet allikevel med saken. Vi skulle jo klare oss.
Så møtte jeg enda ett hinder, et hinder som ble det eneste ordentlig blogg innlegget i hele fjor. Andreas døde. Jeg visste ikke hvor eller hva jeg skulle gjør. Andreas var familie ja, men de siste årene møttes vi ikke. Det vi hadde av kontakt var gjennom Facebook og eller Snapchat/mobilen, han er tremenningen min men han ble mer og mer en utrolig god venn. Så det at han plutselig var borte kom brått på. Og det gjør enda vondt å aldri skulle få snakke med Andreas igjen. Begravelsen til Andreas var utrolig fin, og jeg er så takknemlig for Bjørnar og Julianne som var klipper for meg den dagen ♥Vi dro også på en utrolig fin båttur, alt var perfekt med den båtturen og det gjorde meg rolig i forhold til hele situasjonen om Andreas. At han døde var et voldsomt sjokk som jeg så på med skrekk og angst, etter begravelsen og en sommer i nord Norge med riktige folk ser jeg nå på alt med ro. Så møtte jeg enda ett hinder, Jon Olav – vi slo opp.
På under en måned følte jeg at hele min verden raste ned rundt meg. Jeg følte meg fanget. Ønsket meg langt bort. Hva var igjen av meg? Hvem var egentlig Jenny Eliassen?
Juleferien 2014 var noe av det deiligste som kunne ha skjedd. Jeg fikk tid til meg selv, og familie fra nord Norge kom. Søsknene mine, Andrea & Markus, de er en så viktig del av meg. De viste meg at uansett hva som skjer, er de der for en grunn. Jeg mister de aldri og det å være storesøsteren dems er det beste jeg vet. De er begge utrolig støttende og vi kan snakke om alt sammen.
Siste helga i juleferien ble jeg invitert til fest. Jeg er ingen person som er særlig opptatt av fester osv, men tenkte “haha, shit au”, jeg visste jo egentlig fortsatt ikke hvem jeg var, så hvorfor ikke ta sjangser å se om noe nytt kan fungere? Jeg befant meg på en fest. Noe av det siste mamma sa til meg var “Ring hvis du skal hjem tidligere da”. Ærlig, jeg trodde jeg kom til å snu i døra. William var ganske gira, og han var kjempe gira på at jeg endelig gadd å bli med, så jeg ble der, i starten for han og klassen sin skyld, men etter hvert for min skyld også, menneskene jeg møtte var herlige. De gikk jo alle på skolen, og de fleste hadde fått med seg det meste av ting som hadde skjedd før jul, de roste meg og snakket med meg.
Plutselig ut av det blå, kom han bort. Han lurte på om jeg ville ta en shot.
Han har blitt en av mine nærmeste venner etter den kvelden. Han er en enkel fyr men han har så mye mer ved seg. Noe som bare passa skikkelig godt inn i livet mitt på dette tidspunktet og senere har han bare blitt en del av kaoset. Nacho er en som bare er, noe som passer meg bra nå og noe som passet meg veldig bra der og da. Nacho har blitt som en bror, og uheldigvis for han er han den jeg alltid klager til når jeg de få gangene har noe å klage på. Nacho viste meg noe nytt han ble bestevennen min på fire små uker, jeg visste ikke at det gikk ann. Jeg er evig glad i den gutten. Lange telefon samtaler, spontane overnattinger, glede, latter og kaker – så mange kaker i alle varianter; sjokoladekaker, makroner, vaffler, pikekyss, Andrea kaker, osv. Vi snakket om å gjøre noe, også gjorde vi det. Konserter, turer rundt i Fetsund og på Fjellhamar, middager, latter og enda mere latter. Jeg ler mer enn dere ander når jeg er med den gutten, når vi er sammen er det bare oss to, og vi er oss selv. Jeg er glad for Nacho vær eneste dag, hvordan han klemmer meg hver morgen, hvordan han utfordrer seg selv og aldri sier nei til noe som allerede i starten er umulig. Jeg er ikke så glad for at han tar screenshots 24/7 men det går bra allikevel. Vi har vært venner et halvt år, det føles som et helt liv.
Sammen med Nacho, fulgte bare enda bedre folk etter. Folk jeg er så uendelig glad i. De gjør dagene bedre på alle mulige måter. LP sender alltid morsomme snaps, Marius gjør at jeg føler meg trygg, noe med væremåten hans tror jeg, Matias er bare en skrulle jeg enda ikke helt har klart å forstå men jeg er så glad i han for at han alltid er den han faktisk er. Christina er en solstråle som alltid er til unnsetning hvis jeg trenger noen å snakke med, Phillip er Phillip, og ellers er Mina, og Lars bare blitt enda mer viktige. Flere fester kom, og mens jeg fortsatt lette etter meg selv skjønte jeg at fester var en morsom greie, ikke nødvendigvis for å drikke. Noe jeg fortsatt ikke har gjort, men det er noe med settingen, et helt lokale fyllt med alle menneskene jeg er glad i – herlig . Jeg har klart meg uten alkohol, helt fint, og grunnen til akkurat dette må være at de jeg henger med forstår mening min, det er ingen som sier noe på å være edru. Jeg er jo fortsatt med på alt det dumme folk finner på.
__________________________________________
Trist som det er, jeg har nesten ingen kontakt med de jeg så på som mine bestevenner for ett år siden. Når jeg ser tilbake på året, var jeg jo lykkelig da også. Så hvordan kan jeg være så lykkelig nå? Når alle de jeg ikke kunne leve uten i fjor ikke en gang er en del av livet mitt lenger? Jeg savner de. Selvfølgelig. Jeg savner Nora, Guro, Martin, Per Magnus, Sara, Ada og en hel haug med mange andre fine mennesker. Og det er mange som spør, selvfølgelig savner jeg Jon Olav til tider også. Ikke som kjæreste, men som en person å kunne le med, eller gjøre noe spontant og sprøtt med. Vincent og Aurora er de jeg har kontakt med. Det er folk jeg vet alltid kommer til å være der. Det gjør meg så lykkelig. Sammen med William vet jeg at de tre alltid kommer til å støtte og være der for meg. Uansett hva som har skjedd det siste året støtter de opp uansett og det betyr så utrolig mye for meg. Og Viktoras, som spontant drar meg med på basketbanen, turer og får meg til å klatre i trær – det er mennesker som gjør livet lettere.
Så tilbake til hvem jeg er. Hvem er jeg nå?
Jeg tror på ingen måte jeg har noen fasit på hvem jeg er. Jeg er 17 år, men akkurat nå er jeg en lykkelig jente. Jeg er ikke ensom, eller alene med tankene mine. Jeg har så mange nye mennesker som jeg er så glad i, folk som er på samme plass som meg i livet, mennesker som kan lese meg som en åpen bok. Mennesker som uten at de egentlig vet det gjør dagen, uka eller fransk timen bedre. Jeg er så heldig å ha en haug med mennesker som liker meg med all den bagasjen jeg har, med det jeg er og står for. Mennesker som alltid støtter meg, og gjør like mye dumt som meg. Jeg trives i klassen og jeg ser fram til masse morsomme opplevelser med en gjeng skruller. Å gå på musikk, dans, drama linja er innholdsrikt. Jeg skal skrive om det en gang. Jeg tror ikke jeg har vært så hel før. Ting føles rett, jeg vet at man aldri skal si sånt, for når som helst endrer ting seg igjen. Og man burde absolutt ikke skrive det ned, for meninger endre seg etter hvert. Dere som leser bloggen min, dere som fortsatt stikker innom stiller så mange spørsmål. Jeg skal svare, men jeg vil etter dette innlegget fokusere på ting framover istedenfor å hele tiden se bakover. Pausen jeg har hatt på bloggen handler ikke om dere, den handler om meg. Jeg er en jente med alt for mange tanker. Jeg gleder meg til å komme tilbake til bloggen. Jeg føler endelig jeg har noe som er interessant å fortelle dere, for jeg føler livet på en eller annen måte plutselig gir ny mening. Skolen er den samme som i fjor, men ting er enklere i år, jeg trives med meg selv. Færre gamle venner men mange, mange nye. Jeg er en jente som når som helst kan få energi anfall, danse rundt, og smile og det er ikke alle som holder ut med det i lengden, jeg er heldigvis på et sted som lar meg være den jeg er – bildene er fra en forestilling vi satte opp med skolen i mars. For noen flotte folk. ♥
Tro det eller ei, jeg er også veldig forelska. Jeg skriver “tro det eller ei” fordi jeg hadde aldri trodd det skulle skje. Husker dere han jeg nevnte lenger opp i teksten? Han som kom inn i livet mitt når jeg følte meg alene. Han klarte på en eller annen måte å få meg til å falle skikkelig for han. Jeg vet ikke hva eller hvordan. Det må være noe med gleden jeg føler når jeg er med han. Måten han ser skikkelig uskyldig ut når han gjemmer blomster bak ryggen sin, smilet hans når han ser på meg, eller alt det teite vi kan snakke om. Klemmene hans, omsorgen og forståelsen. Han har levd ett helt annerledes liv enn meg, noen ganger føler jeg at han er fra en annen verden, men det er det som gjør ting så interessant. Han forstår på en helt annen måte enn hva jeg har opplevd før. Jeg kan si mye dumt, vi kan bli frustrerte og irriterte på hverandre men det løser seg, vi har enda aldri kranglet, vi stopper før kranglingen begynner. Hvorfor kaste bort energi på det? Han verdsetter små øyeblikk som om de er de store og jeg elsker han for det. Han er også opptatt av at jeg har det bra, til en vær tid. Senest i går ble jeg smålig irritert, vi lå i senga, skulle sove. Vi startet å diskuter hvor Fjellhamar lå i forhold til her vi bor. Vi tegnet tunneler og kjøpesentre og begge skulle ha rett. Tilslutt ble jeg så forvirra og frustrert at jeg ga opp, snudde meg rundt og takket for meg. Etter en stund hørte jeg forsiktig “ikke sovn mens du er sint, da blir du syk.” Vi er fra forskjellige verdener, men vi er like i tanker, og han er en ro i livet mitt som jeg virkelig trenger. Det at han hater musikaler mer enn livet men allikevel gir det et forsøk. Det at han drar meg med på teltturer, hjelper mormor med ting hun maser om, har like dårlig humor som pappa eller kleint og forsiktig prøver å imponere meg, selv om jeg er imponert for lenge siden. Han har mot all odds, jeg mener virkelig mot all odds – vi er så forskjellige som det går ann, han har allikevel klart å bli en del av livet mitt, vi går på forskjellige skoler, har egentlig ikke så mye felles, men vi har falt for hverandre og har funnet ut at vi klarer dette – herregud, selvfølgelig klarer vi det.
Vi har vært kjærester en god stund, men jeg vil få det ganske klart og tydelig for alle dere som lurer. Kjæresten min nå, er ikke grunnen til at jeg og Jon Olav slo opp. Det er viktig for meg at alle dere som leser bloggen min forstår det, for jeg har fått mange spørsmål og kommentarer om akkurat dette og mye er negativt – noe jeg selvfølgelig ikke synes er greit. Tanken om noen andre enn Jon Olav var ikke i hodet mitt før lenge etterpå, Jeg og Jon Olav slo opp og jeg var lenge veldig redd for å tørre noe nytt, fordi jeg var usikker på om ting kom til å gå, jeg var også redd for å på nytt gi noen andre makten over hva jeg føler, makten til når som helst å såre meg.. Jeg brukte lang tid på å stole på denne personen og at han faktisk mente at han likte meg, men jeg brukte enda lengre tid på meg selv. Jeg følte endelig at jeg visste hvem jeg var og ville ikke miste det i et forhold. Jeg kastet meg ikke ut i noe for å “hevne” meg på Jon Olav som mange tydeligvis tror. Gutten jeg liker, klarte på sin sjarmerende måte å få meg til å slappe av, det var ikke noe stress med han. Og uten at jeg tenkte mye over det var jeg faktisk blitt skikkelig forelska i den gutten. Alt han finner på, alt han sier og gleden over å få tilbringe tid med han er herlig. Og jeg gleder meg så masse til eventyrene våre framover.
//bildene er hentet fra instagram
Jenny Eliassen vet fortsatt ikke helt hvem hun er, men hun er lykkelig uten tvil. Venner, skole, kjæreste og familie. Alt i alt, er alle bare store positive soler i livet mitt akkurat nå! Jeg gleder meg til tiden fremover og jeg gleder meg til å blogge oftere og oftere igjen. Husk at jeg blogger for min egen del, og ingen andres. Jeg er uendelig glad i alle dere som følger med og leser bloggen min – og glad for alle dere som etterlater dere positive kommentarer, meldinger og mailer. Dere gjør dagene utrolig bra, det har dere gjort også hele dette året jeg ikke har blogget. Så tusen takk. Jeg føler meg fortsatt ikke som noen inspirasjon eller noen rollemodell på noen måte, jeg er bare meg, en 17 åring som fortsatt prøver å forstå seg på verden – og seg selv. ♥
Når vi var i Gøteborg var vi selvfølgelig også en tur innom Liseberg. Liseberg er en av de fineste parkene jeg vet om, det er så mye som skjer overalt, det er så gjennomført og det er en behagelig atmosfære. Selvom det til tider selvfølgelig er mange folk, gjør omgivelsene rundt at det er ok å tilbringe hele dagen der. Det er utrolig gode og fine spisesteder rundt omkring og attraksjonene er jo også selvfølgelig ett pluss – alt i alt, har du enda ikke vært i Liseberg, burde du dra dit!
I helgen var teateret jeg går på i Gøteborg, noe som var en utrolig fin tur. Vi var der i fjor også men føler vi fikk gjort så mye mer i år. Jeg har masse bilder fra turen så de kommer nok litt etterhvert – alle sammen. Jeg gleder meg til å fortsette med teater og denne gjengen i året som kommer. Selvom jeg snart fyller 18 og mange av de jevngamle vennene mine har sluttet, er Eureka som en familie og jeg er så uendelig glad i både store og små. Derfor er ting som dette, turer og nye opplevelser bare morsomt. Gøteborg er en utrolig fin by, det er så mye å se på hele tiden og jeg ble helt overrasket over hvor mye grønt og hvor mange planter som fortsatt var “levende” selvom vi har startet på høsten. Vi hadde også strålende sol og nydelig vær hele helgen, det var så deilig å komme bort fra regn og fælt vær her på Østlandet haha.
Heei ;))
Hvor dårlig er ikke jeg til å blogge? thihih. Det morsome med å være så dårlig til å blogge er at jeg alltid starter hvert innlegg med å unnskylde, hahah, unnskyld. Jeg jobber med en video fra årets sommerferie den kommer i løpet av helgen – har også en del bilder fra ferien som jeg ønsker å dele med dere så de kommer også mest sansynelig snart ut på bloggen, men i mellom tiden kan dere kose dere med disse skurrete bildene fra det siste døgnet. Alle bildene er tatt med telefonen/snapchat så det burde forklare saken.
Det siste døgnet har vært utrolig bra! Jeg og Gjermund dro på teltur, familien min hadde svært liten tro på at jeg virkelig skulle klare meg alene ute ett døgn, men det gikk ganske bra det – takket være Gjermund ahahaha. Han var jo skikkelig villmarksønn. Jeg ble imponert. Vi var ved et tjern som er her i Fetsund, jeg har bodd i Fetsund hele livet men hadde aldri hvert der så jeg var i ekstase bare fordi det var ett nytt sted å utforske, bare tjue minutter unna huset mitt. Når vi kom fram satte vi opp teltet med en gang, eller Gjermund satte opp teltet. Vi snakket om å bade, men gikk heller på oppdagelsestur, vi hørte nemlig en bekk på andre siden – så vi trosset myr og dumme trær som sto i veien for å komme til den bekken og det gjorde vi også! På oppdagelsesturen vår fant vi masse masse blåbær, jeg spiste så mye at tunga, leppa og tennene mine ble blå. Det var kjempe godt. Når vi kom tilbake til teltet spiste vi, også så vi på fiskerne som hadde dukket opp, vi snakket og nøyt stillheten. Vi gikk etterhvert inn i teltet, spillte kort, snakka enda mer og sovnet. Vi våknet til regn, masse masse regn. Og torden, jeg tror aldri jeg har hørt torden bråke så mye. Så morningen vår ble veldig lat, vi spillte masse kort, Gjermund endte opp med å bli mester i idiot ( må skrive det eller så blir han sikkert sur for at jeg ikke nevnte det haha :P) vi spillte alt for mye kort. Rundt to, halv tre våget vi oss ut en liten tur, vi skulle bade men vi bytta mening ganske fort begge to. Tilbake i teltet igjen ble det enda mer kort, sjokolade, masse snakking og mye latter. Vi dro hjem rundt sju tiden tror jeg, veldig slitne av å egentlig ikke gjøre noen ting, men begge enige om at det var en bra tur :)!
Beklager igjen med så skurrete bilder, men kamera var rett og slett ikke i tankene mine når vi skulle ut på tur :/
