Tusen takk for meldinger og mange søte hjerter. Det settes så utrolig stor pris på. Jeg falt ned i kjellern, om man kan si det på den måten. Men jeg går oppover igjen og er veldig takknemelig for både mamma & pappa, lillesøster & lillebror, Jon Olav & Aurora & Sara, Familien & klassen min, de er så herlige. Og de har hvert til masse hjelp, og masse gode klemmer ♥ .
Mamma har begynnt å pynte til jul, bake osv, jeg vil egentlig bare pakke meg selv inn, sende meg på første fly til nord Norge og sitte på verandaen i Aldersundet. Høre havet susene utenfor, blå himmel, grønt gress, latter, glede og sang. Hester, hunder, katter, sauer, fisk og barn. Barn fra overalt i hele slekta, samles sammen på samme sted i rundt en måned. Jeg elsker sommrene i Aldersundet. Mitt eget lille ferieparadis, med nye eventyr hver dag. Det eneste posetive med at det snart er jul er at famile fra nord Norge kommer nedover. Og når jeg ikke kan reise til Aldersundet, er det herlig å få litt av folka nedover ♥
Jeg rappet alle bildene fra kamera til lillesøster, rett og slett fordi sommern i år var så utrolig fin! Jeg skulle ønske den aldri hadde tatt slutt. Og jeg husker ikke sist jeg egentlig tok noe særlig bilder med kamera.
Jeg vurdere å gå å kjøpe “kladdkake” i friminuttet nå, selvom jeg lovte meg selv å aldri gjøre det her hjemme igjen. Jeg trenger bare litt sommer, og den kaka, den er sommer♥
Dette ble ett rart innlegg, men følte for å si hei. Det har ikke egentlig skjedd så mye så.
“eg plei å tenk, livet har du bere n gang, så jær det meste ut av det, lev det en dag av gangen å nyt kvart et sekund av det..”
Jeg er litt i mine egne tanker, og jeg er enda ikke sikker på om jeg vil skrive noe eller tenke på det i det hele tatt. Jeg vet det er lurt å snakke om det eller hvert fall prøve.Så kanskje jeg aldri publiserer dette innlegget, kanskje jeg publiserer det men sletter det, eller kanskje jeg til og med lar det stå. Alt kommer ann på humøret mitt, tankene mine og følelsene.
Akkurat nå, er jeg glad, hvis man kan være det i en sånn situasjon. Jeg har fått tid til å sette meg ned å tenke. Jeg har funnet bilder, videoer og meldinger. Jeg har funnet meldinger! Jeg kan ikke få sagt hvor mye det har betydd for meg.
Hvis vi spoler tiden litt tilbake så skal jeg forklare dere alt som har skjedd.
Helgen startet med at jeg og noen venner dro på kino. Etter filmen dro vi hjem, Jon Olav ble med meg hjem, og øyeblikket jeg gikk inn døra forandret så mye seg. Mamma sa “Vi må snakke meddere.” Hun gikk ned og hentet lillesøsteren min, mens jeg og Jon Olav satte oss ned ved spisebordet. Vi snakket og tullet litt, og vi bablet om mat, og at jeg var sulten. Mamma satt seg ned, og sier “Andreas er død.” En normal reaksjon ville kanskje hvert å begynne å gråte? I hodet mitt begynte jeg å tenke; “Hvem faen er Andreas?” Det tok meg ikke lang tid men jeg brukte allikevel lengre tid enn hva man skulle tro. Alt av tanker og minner bare forsvant fra hodet mitt. “Hvem er Andreas?” var alt jeg klarte å tenke. Så gikk det opp for meg, Andreas – tremenningen min. Jeg begynte enda ikke å gråte, jeg bare skrek “Hæ?, Hvorfor?”. Mamma så på meg, jeg så på lillesøster og alle tankene bare datt inn i hodet mitt igjen. Det ble mørkt, og alt ble skurrete. Hvordan mamma kom seg rundt bordet for å klemme meg, det vet jeg ikke. Men jeg følte jeg ble kvelt. Jeg falt sammen. Alt som sto i hodet på meg var “Hva var det siste jeg sa til han?” Som om mamma leste tankene mine sa hun; “Er det lenge siden du har snakket med han?” Jeg nikket, jeg klarte ikke si noe, og i hodet mitt hadde jeg ikke peiling på sist jeg snakket med han. Etter hvert ble gråtingen bare stille hikst. Jon Olav som hadde hvert ved siden av meg hele tiden holdt og klemte meg. Hele situasjonen var uvirkelig for meg, det er den fortsatt. Derfor var det utrolig deilig å ha den gode velkjente og sterke armkroken til Jon Olav rett ved siden av. Mens jeg hadde sminke, tårer og snørr, i hele ansiktet klemte han meg, og jeg følte meg trygg.Han fikk meg til å le, og han gjorde mye for å få oppmerksomheten min bort fra det faktum at en veldig god venn av meg var død.
Vi spiste taco. Vi lo, og vi snakket litt om filmen med mamma og pappa. Når vi skulle gå ned for å legge oss, klarte jeg ikke sove. Jeg lå bare stille med tårer i øynene samtidig som jeg fikk verdens beste klem. Natten var lang, forferdelig lang. Tankene mine, tårene og fortvilelsen over at jeg ikke husket hva jeg sist hadde sagt til han, var forferdelig.
På lørdag, skulle jeg på teater øvelse. Allerede før dagen hadde startet var jeg utslitt. Alt jeg ville var å ligge i senga, med Jon Olav ved siden av meg, se på film og glemme verden og hvor vond den egentlig var. Men etter mye om og men, kom vi oss på teater. Over en halvtime for seint, var vi på plass. Jeg prøvde å smile, å virke så levende som mulig. Tankene mine, spørsmålene mine og rett og slett humøret mitt var forferdelig. Jeg tror ikke jeg sa hei til noen på teateret. I lunsjen knakk jeg sammen, jeg følte jeg ikke fikk puste. Alt jeg ville var å sende Andreas en melding.Tanken på at jeg aldri kommer til å få noe svar gjør så vondt. Jeg gikk ut, satte meg bak skolen, på bakken. Det var så stille. Ikke før mamma ropte på meg begynte jeg å gråte. Jeg klarte ikke å si noe, jeg bare gråt. Jeg ville ikke reise meg opp, alt var feil og jeg var utslitt. Mamma fikk meg med inn, for det var jo iskaldt ute. Jeg orket ikke å gå inn til resten av teatergjengen. Aurora kom ned i garderoben, der jeg var. Jeg fikk forklart henne hva som hadde skjedd, klemmer og tårer ble utvekslet. Og hun brukte sine magiske bestevenn evner på meg. Utover dagen fikk jeg tenkt, jeg fikk snakket med familie og venner. Og når tiden kom for å sove, sovnet jeg helt utslitt. Jeg husker svakt at Jon Olav sa “Natta Eliassen” og at jeg fik ett kyss på panna. Men jeg var så langt inne i drømmeland så jeg husker ikke om jeg egentlig svarte.
Søndagen gikk alt mye bedre. Jeg hadde fått sovet og tenkt over situasjonen. Selv om den fortsatt var helt uvirkelig. Så var jeg med på øvelsen og lo og smilte. Jeg hadde fortsatt mange tanker og jeg klarte enda ikke å huske noe om den siste samtalen jeg hadde med Andreas.Teateret tok all oppmerksomheten min i går, så jeg fikk heller ikke tenkt så mye over det.I natt, hadde jeg ingen armkrok å krype inn i. Med mørket kom også tankene og spørsmålene jeg aldri kommer til å få svar på. Plutselig hadde jeg tid. Ingen trengte meg på scenen, det var bare meg. I mørket med tanker og spørsmål. Men ingen svar.
Andreas. Jeg savner deg allerede. Og jeg hadde trengt deg å snakke med nå, du ville visst akkurat hva du skulle svart. Men istedenfor føler jeg meg bare borte og lost. Jeg satte så uendelig stor pris på alt vi snakket om, musikk, skole, kjærester, familie, og livet. Du respekterte meg som en voksen. Du snakket med meg og var interessert i å høre hva jeg hadde å si, hva jeg mente. Jeg følte alltid at samtalene våre betydde noe, du fikk meg alltid i bedre humør. Neste gang jeg er på Mo, da, da skal jeg innom. Jeg skal si hei og drikke den kaffekoppen vi aldri fikk tid til i sommer. Jeg får ikke gjort det med deg, men jeg skal ha deg med meg i tankene og i hjertet. Der jeg sitter med kaffekoppen, ved siden av graven din. Det blir vanskelig å holde en livlig diskusjon med halvveis nordnorsk dialekt, men jeg lover at jeg skal prøve. Jeg skal snakke om verdiene og meningene vi var opptatt av, jeg skal snakke med deg om hvordan ting har forandret seg, nå når vi skal leve uten deg. Jeg skal komme på besøk neste gang. Det lover jeg. For er det en som fortjener besøk, så er det deg.En så ung og herlig mann, som uten at han visste det ga meg så utrolig mye glede. Du fortjener masse besøk. Jeg skal tenke på deg når jeg hører vinden suse i løvtrærne,oghavet skvulpe i Aldersundet.
Jeg vet du kommer til å glede deg over ting jeg kommer til å oppleve fremover, og jeg vet du kommer til å se på, følge med og være glad for at jeg klarer meg.Men kjære Andreas, se på meg nå; Jeg er ikke glad, Jeg er fortvilet, Jeghusker ikke hva vi sist snakket om. Tankene rundt det gjør meg gal. Jeg likte at du var annerledes, jeg likte at du var Andreas.Jeg likte at du forsto meg, og skjønte hva jeg tenkte. Jeg likte at du også startet samtalene, og at jeg aldri følte jeg plaget deg på noen som helst måte.
Jeg er glad i deg. Glad for at jeg fikk snakke med deg, gjennom mange år. Glad for at du var voksen men samtidig respekterte mine meninger. Jeg er glad for at du aldri ble mer enn 22 år ++ mange dager.Jeg er glad for den interne humoren. Jeg er glad for at du fikk meg til å le, at du fikk meg i bedre humør, og var opptatt av at jeg skulle ha det bra.
Jeg synes du var viktig.Og jeg håper jeg var viktig for deg også. Jeg kommer alltid til å glede meg til ting vi alltid snakket om som vi skulle gjøre sammen men som vi nåaldri kommer til å få oppleve.
Jeg er trist over at livet ditt er over, men er glad for minnene jeg har fra deg. Samtalene våreeksisterer nesten ikke, og alt av offentlige profiler du har hatt er borte. Jeg er redd for å glemme deg. Redd for å ikke huske ting jeg synes var meningsfulle en gang i tiden. Redd for å glemme samtalene, som jeg allerede sliter med å huske. Jeg har mistet helt ideen om hva vi har snakket om. Jeg har ingen ide overhodet.Og jeg er livredd for at jeg har glemt noe viktig.
Spørsmålene plager meg og surrer rundt i hodet mitt. Jeg føler meg tom i magen og tung i kroppen. Overreagerer jeg? Jeg kan ikke huske sist jeg møtte deg. Jeg husker ikke, og jeg vet ikke lenger hva jeg skal tenke eller tro om noen ting. For hvorfor er det sånn at jeg er igjen? Og du slapp unna? Du er sterk. Spørsmålene plager meg, og i natt har jeg nesten ikke sovet. Solen tittet frem fra skylaget i sta og jeg smilte, for det var vakkert. Jeg følte det var spesielt.Og jeg følte meg plutselig takknemlig.Takknemlig for at du snakket med meg, og glad for at jeg fikk høre om tankene dine, og verdiene du mente samfunnet og også til tider familien manglet.Så ble jeg trist når solen gjemte seg igjen. Et tegn. Det gjorde meg lykkelig, som om du fortalte meg at alt var bra. Du viste deg fram ved å bruke solen. Som vi begge har snakket så mye om fordi vi begge var fasinert av den. Så enkel, men samtidig så sterk og varm.
Klumpen i halsen har vokst mer og mer i løpet av dagen, og jeg vet ikke lenger hva jeg verken tenker eller tror om noen ting. Takk for alt Andreas. Jeg kommer til å savne samtalene våre, humoren, og en glede av å ha en venn som forstår. Og som er lett å snakke med. Fordi man ikke kompliserer ting. Du var og kommer alltid til å være en flott og sterk mann for meg Jeg er ikke ferdig med å gråte tårer over at du ikke lenger er her. Jeg angrer på ting som har holdt oss fra hverandre, og jeg håper du venter på den kaffebaren hvor enn du er. I himmelen tror jeg ikke du er fordi du ikke trodde på noe sånt. I hjertet mitt kan jeg si at du er, for alltid. Du drikker kaffe og venter på at jeg skal dukke opp. Det er jeg sikker på.
Jeg holdt meg hjemme i dag. Jeg har hatt tid til å skrive, tenke og svare på meldinger jeg har fått. Jeg har sett gjennom facebook. Andreas slettet facebooken sin for rundt ett år siden, så jeg var sikker på at mange av samtalene våre var borte. Gleden og tårene var derfor stor når jeg hadde bladd meg gjennom innboksen og fant meldingene våre. Meldinger flere år tilbake. Den siste samtalen vår, var på snapchat. For rundt en måned siden. Jeg husker jeg snakket mye med han den dagen. Men jeg husker ikke hva vi snakket om. Det siste som ble sendt, var en video. Fra han. Og jeg har ingen ideer om hva den handlet om, noe som plager meg utrolig mye.
Jeg har holdt meg hjemme de to siste dagene, har så utrolig vondt i ørene.. Må begynne å bruke lue, ja! Jeg har fått sovet en god del og føler meg mer utvilt, selvom jeg fortsatt har ganske vondt i ørene. Nå har hele søskenflokken kommet seg hjem fra skolen og vi har planer om å poppe litt popcorn å se på film. Jeg har ikke så veldig mye mer som er av noe interesse å skrive om til dere, haha. Unnskyld. Jeg har fått mange spørsmål og jeg har tenkt å svare på de ganske snart, jeg må bare få samlet de,, også plukke ut de som blir stillt mest. Orker ikke å svare på mye av det jeg allerede vet jeg har svart på. Det kommer hvertfall etterhvert, når jeg får tid 🙂
Men jeg skulle bare si hei, og håper dere har hatt en fin uke så langt. Tusen takk for masse positive tilbakemeldinger på innleget om meg selv. Det er veldig koselig.
