Det er allerede snart to uker siden forrige innlegg?, Hvordan det skjedde det vet jeg ikke helt. Kanskje fordi jeg har gjort noe stort sett hver dag. Jeg driver å redigerer en video fra Skauen, som alltid var det veldig koselig! Så den kommer snart. Fredag 25. August var jeg med en fin gjeng her i Fetsund, vi sa hadet til Vinc, det var litt trist – men han kommer heldigvis snart hjem igjen! På lørdag var jeg å så Mamma Mia på Tjuvholmen, herregud det var faktisk fantastisk bra! Altså jeg elsker jo Mamma Mia, når filmen kom på kino så jeg den åtte (!) ganger bare på kino, og jeg fikk vært med Aurora og Iris som jeg ikke hadde sett på lange stunder, ekstra koselig var det selvfølgelig at folk satt i en klump og sang Abba sanger, musikalhjertet mitt smiler enda. På søndag var det marked på Lensene, jeg dro med mormor og spiste lunsj med Ida. Denne uka var jeg også på Jessheim for første gang siden vitnemålsutdelingen, trodde det skulle ta litt lenger tid en to måneder før jeg skulle tilbake men tydeligvis ikke. Jeg møtte Mina, som jeg ikke har sett i hele sommer…! Når vi først var på Jessheim måte vi selvfølgelig ta turen innom den nye videregående skolen. (Som vi ikke fikk gå på, men som plagde oss med bygningsarbeid i tre år). Herregud for en stor skole, jeg og Mina gikk bare rundt å gapte. Rota oss selvfølgelig bort, men møtte heldigvis fine musikk, dans, drama elever som gjerne viste oss rundt og hjalp oss ut igjen. Gleder meg til konserter og forestillinger – så jeg kan se innsiden av aula! (Og selvfølgelig se dere på scenen også.) I går fikk jeg besøk av Ida, i det hun banket på døra tok jeg ut pizzaen fra ovnen – perfekt timing! Etter at vi hadde spist dro vi innover til Oslo. Det er ingen hemmelighet at jeg elsker palmehus, parker, blomster og sommerfugler. Men jeg kan ikke huske at jeg har vært i Botanisk hage før, og Ida hadde heller ikke vært der så vi tok turen dit. Vi møtte Lucas underveis og han var med oss – noe som var veldig koselig! Bildene i dette innlegget er fra i går. I dag har jeg hatt en skikkelig lat dag, sett hele sesong tre av Unbrekable Kimmy Scmidt, det er lenge siden den kom ut men alikevell har jeg ikke klart å komme helt inn i serien igjen mellom sesong to og tre, men serien er like fantastisk som alltid når jeg husket hva som hadde skjedd osv. Alt i den serien er bra, og får meg til å le så jeg får vondt i magen. Helgen begynner også å fylle seg opp, og jeg gleder meg så utrolig masse til i morgen! Det blir garantert kjempe koselig. Jeg har også fått noen spennende mail denne uka som jeg gleder meg til å få ut på bloggen.
Hei, jeg lovte å svare på spørsmål fra kommentarfeltet. Det var et spørsmål, som fikk hodet mitt til å føle, tenke, alt på engang. Og før jeg egentlig visste det hadde jeg rablet ned flere sider med tanker og ord. Og fordi jeg nå prøver dette med å blogge litt oftere, vet jeg med meg selv at om jeg ikke får det på bloggen nå rett etter jeg har skrevet det er det noe som aldri kommer til å komme på bloggen. Det er mange spørsmål som inneholder temaet kjærlighet, eller er noe jeg kan putte inn under kjærlighet. Fordi er det en ting jeg har vært åpen med på bloggen tidligere er det nettopp kjærlighet. Ikke bare kjærlighet med en kjæreste, men med venner og familie også. Kjærlighet er en stor del av livet mitt. Jeg har en kjærlighet til nettopp livet. Flere har også spurt om hvordan mitt kjærlighetsliv er nå og hvem han gutten jeg henger med er (ahha) , og akkurat det får dere ikke svar på i dette innlegget, sorry. Det kommer kanskje en dag, hvem vet. Men det er en veldig bra gutt jeg henger med, lover dere.
Om man blar gjennom arkivet mitt kan man lese seg gjennom oppturer og nedturer. Jeg har skrevet om brudd, det å miste noen uventet, jeg har skrevet om mennesker jeg aldri trodde jeg skulle miste kontakt med, jeg har skrevet om drømmer, om mennesker og om livet.
Det er fortsatt vanskelig å vite at noen personer ikke er en del av livet mitt lenger. All den tiden , alle de minnene. Men jeg kan allikevel alltid huske fortiden. Noen ganger må man akseptere at det kanskje var for det beste. Jeg har lært at noen ting kan du ikke selv velge engang, alt du kan gjøre er å mimre over det som var bra og fint, det kan gjøre det triste mindre trist. Livet er sånn. Plutselig kan du miste personer du aldri trodde du skulle miste. Men like plutselig dukker noen helt nye personer opp. Noen du ikke engang ante eksisterte.
Jeg tror ikke jeg ble skapt for å passe til en person eller ett sted. Jeg er utslitt, utslitt av den type kjærlighet som du føler så sterkt men som like fort blir til ingenting i det hele tatt. Jeg kan ikke være noens fordi jeg tilhører ikke engang meg selv. Hvordan kan jeg da være noen andres?
Noe av det beste jeg vet er å se folk så dypt i sine egne tanker at de ikke legger merke til noe annet. Hvordan mennesker ser ulike ut når vi er sinte, gråter. Hvordan noen biter seg selv i leppa når de er nervøse. Hvordan vi ser ned mens vi går, eller hvordan noen ser så mye opp at det ser ut som de får vondt i nakken. Hvordan man kan være så ufattelig søt ved å smile sånn halveis. Jeg blir fasinert over mennesker som du ser kjemper for å ikke gråte. Hvordan ansiktet blir når du ser de vil si noe, men ikke får seg til å si det. Hvordan øynene stråler når mennesker som er glad i hverandre ser hverandre. Jeg elsker hvordan folk ser ut når de gjør alle disse tingene. De sier så mye mer enn et smil. Og det er ekte, personene er ekte.
Alle har sitt eget perspektiv på livet, på grunnlag av sine egne erfaringer. Vi går alle igjennom ulike ting som etter vært vil gjøre oss til den vi er. De tingene, om det er stort eller smått har en stor betydning på hvem vi er og blir. Så når du møter motgang er det også noe å lære. Den lærdommen kan man (og burde man) bruke til å se livet med nye øyne.
Ungdommer nå til dags er umulige. Vi måler kjærlighet i hvor mye vi tekster hverandre. Og hvor mye vi viser oss fram sammen på sosiale medier. Det handler mer om snapchat streaks og det å putte initialene til den andre personen i instragram bioen. Men når ble det kjærlighet? Kjærlighet, forelskelse er jo mye og masse mer enn det? Det handler om å vise omsorg, det handler om å være oppmerksom – ser du at den andre, uavhengig om det er venn eller kjæreste f.eks har hatt en dårlig dag, tilby deg å prate. Se yndlingsfilmen, sett på yndlings låta. Det handler om å vokse, utvikle seg sammen men fortsatt ha sin egen identitet. Det handler om å føle seg trygg, ha en person man kan snakke med, uansett når på døgnet man behøver det. Jeg kan komprimere når det gjelder mange ting -men ikke kjærlighet. Ikke det. Jeg har lært akkurat hva jeg vil og ikke vil og hva jeg forventer av personene i livet mitt. Og det er sånn at den type kjærlighet jeg vil ha er ikke hentet fra en eventyrbok, med prinsen som redder deg fra dragen osv. Den kjærligheten jeg vil ha er veldig ekte. Og den er her, ute i verden. Og igjen den kjærligheten har ingenting med å poste masse om den andre på sosiale medier, eller kaste alt du driver med bare for å svar på en melding, snap, whatever så fort som mulig.
Det jeg vil ha i kjærlighet er respekt, selv når det kommer krangler. Jeg vil ikke gråte så mye at jeg føler øynene mine skal falle ut, og jeg vil ikke føle meg syk fordi man krangler eller sier ifra. Kjærlighet er forpliktelser. En kjærlighet som er skjør, men sterk. Som har tårer men latter. Har lidenskap, drømmer, og tro på den andre personen. En kjærlighet som eksister og folk vet om uten at de vet for mye. Jeg vil ikke stille meg selv spørsmålet om gutten jeg er med er interessert eller ikke. Du burde føle det. Se det. Få de bekreftet i handlinger og ord.
Jeg vil ha en kjærlighet man kan stole på. Fordi er det en ting jeg finner fryktelig vanskelig så er det det å stole på personer. Ikke at jeg tror personen lyver hele tiden men jeg klarer ikke ta ordene til meg. Jeg hører de men tenker ikke mer over det. Kan tulle det bort, eller finne noe annet å snakke om.
Men en kjærlighet der noen sier du er pen, og du vet de sier det fordi de tenker det og vil du skal vite det. Den type kjærlighet eksister. Og er veldig viktig i dagens samfunn. Jeg er så lei denne generasjonens inntrykk av hva som er “kult”, “hot” og “attraktivt”. Mange av dagens ungdom lever på en ide om at det er kult å være kald, tom, hjerteløs. De som låser følelser inne mens de tar en røyk og klager på verden. Slutt med det da. Slutt med å late som du ikke bryr deg fordi det er det som er kult. Slutt å vær utro mot kjæresten din “fordi du ikke bryr deg.” Ikke la folk forlate livet ditt fordi de kan knuse hjertet ditt. Det er ikke noe glede i å møte en iskald person som tror jorda allerede har gått under og at de selv alltid kommer til å mislykkes.
Verden trenger noen med lidenskap. Noen med klare øyne, og masse håp, et hjerte som har møtt motgang men vet at livet går videre, det stopper ikke opp av en grunn. Da har du mange andre grunner å gå til. Verden trenger mennesker som ler høyt, som kan gi gode klemmer, noen som kan danse uten hemninger. Alle mennesker opplever dritt i livet, men det betyr ikke at vi kan bygge høye vegger og stenge alt ute? Ta av rustningen og møt livet. Føl ting, vær sårbar.
Ikke frykt kjærligheten. Ikke frykt det å være sårbar. Og ikke hold igjen, gå for det eller den du virkelig vil. Dette er ditt liv og du må leve det sånn du vil. Hvis det betyr at du får hjertet ditt knust noen ganger så ja, da skjer det. Men hver gang hjertet knuses er det noe å lære fra. Det viser deg hva du må fokusere på i deg selv. Hver gang hjerte ditt knuses bygger du deg selv opp som en sterkere person. Det er alt for mange spennende mennesker i verden, ikke unngå de bare fordi du er redd. Ikke alle personene i verden har dårlige intensjoner. Du må reise deg opp og oppdage. Kjærligheten kommer når du minst venter det.
En dag møter du den personen. Den som vet. Den som kommer til å kjenne deg så godt at den vet når du har bursdag, den vet hvor du ble født, og alt det teite foreldrene dine elsker å dele fra barndommen din. Den vil vite når du lærte deg å sykle, den vil kunne historiene om favoritt kjæledyrene dine, og den vil føle frustrasjonen din. Den kommer til å kjenne deg. Øyenfargen din, den vil kunne fortelle historien om arrene dine. Den personen kommer til å vite hva favoritt boka, filmen, maten, fargen og sangen din er. Den kommer til å forstå hvorfor du er våken om natten. Den personen kjenner frykten din, drømmene dine, og ønskene dine. Den kommer til å vite om tidligere forhold og de gangene hjertet ditt har blitt knust. Den kommer til å kjenne styrkene og svakhetene dine bedre enn deg selv. Den kommer til å vite om kjærligheten din for helt merkelige unike ting. Den personen vet hvordan du sover, drikker, spiser, går, kysser. Den kommer til å vite at du er rotete, men den vil også akseptere det. Den kommer til å kjenne deg godt nok til å kjøpe en is, fordi den vet hvilken du helst vil ha. Denne personen kommer til å se på deg, og forstå at noe er galt uten at du har sagt et ord. Den kommer til å vite alt. Den kommer til å kjenne deg. Deg, fra bunnen til toppen, å fra innsiden og ut. Fra å lære, dele, høre, og se. Den kommer til å vite det som er verdt å vite, og den kommer fortsatt til å like deg. Og du, det fineste er at du vet akkurat det samme om denne personen.
Lev livet med dine valg og dine drømmer, dine erfaringer og din historie. Verden og generasjonen vi lever i kommer til å stoppe deg, du møter motgang. Vær så snill kjemp, skrik, bruk den du er for å få det sånn du ønsker. Kjærligheten er så mye mer enn bare en kjæreste. Lev, vær lykkelig også kommer de personene som er “meant to be” i livet ditt helt av seg selv, kanskje er de der for resten av livet, eller bare for en periode. De vil uansett påvirke deg, og du vil påvirke de.
Jeg håper dere får en strålende lørdag, ♥Jenny Eliassen
” Vinden tar tak i håret mitt, den milde brisen kjennes som et kaldt pust. Fuglene flyr lavt, lager fine lyder. Nesten som måkene i nord. Vannet er stille men man ser bevegelse og sola gir gjenskinn i vannoverflaten. Jeg har spist over halvparten av jordbærene jeg kjøpte på butikken. Trærne står stødig med grønt i toppen. En båt kjører på vannet og en eldre dame kommer syklende forbi med et smil.
Jeg sitter på mitt fristed. Et av de fineste stedene i Fetsund. Og jeg aner ikke hvorfor jeg synes det er så fint. For det er ikke noe veldig spesielt med dette stedet i forhold til andre steder her. Men her sitter jeg, kobler ut? Jeg vet ikke hva det er men på denne benken kan jeg sitte og bare lytte, se og føle. Føle vinden i håret, se på omgivelse og lytte til naturen. Biltrafikken er ikke langt unna men det er som om jeg ikke enser det helt. Jeg tror grunnen til at jeg liker dette stedet så godt er at jeg kan være her med venner men fortsatt ha det helt alene om jeg ønsker det. Jeg kan sitte her uansett vær fordi trærne dekker litt av benken og gir både skygge og tak. Her kan jeg sitte, og se på vannet som sakte bølger seg opp mot land og sakte går tilbake. Det er som jeg har en umettelig appetitt på de rolige bølgene. Og mens jeg sitter her og skriver skjønner jeg at jeg kanskje har en umettelig appetitt generelt. Jeg får aldri nok av nye inntrykk og opplevelser. OG jeg får visst aldri nok jordbær heller – for nå har jeg spist en kurv alene. Opplevelser. Mormor sier jeg er en nysgjerrig person, og det er mulig. Men jeg føler meg ikke veldig nysgjerrig her jeg sitter på den store benken i Fetsund. Jeg føler meg egentlig liten. Og vi er jo alle egentlig ganske små i det store bildet, er vi ikke? Sola varmer godt i ansiktet mitt nå, litt bortenfor sitter en eldre mann og leser avisen. Klokken er 13.00, og det er torsdag, snart helg. «Heia deg!» skrev læreren min, snart er jeg ferdig etter tre år på vgs. Og jeg skal faktisk ut i nytt stort bildet. Jeg vet ikke om jeg skal gråte eller le, være nervøs eller stolt. “
Jeg forsvant fra bloggen og som alltid er det faktisk ikke noen grunn til at jeg bare forsvinner. Fordi selvom jeg ikke blogger så tar jeg mange bilder, jeg skriver mange tekster og står selvfølgelig fortsatt for mine egne meninger men på veien fram til et innlegg på bloggen forsvinner det. Og innlegget blir lagret i utkast. Derfor når jeg nå først skriver ordentlig og flere ord enn to setninger føles det som jeg må oppdatere dere på hele livet mitt igjen. Sist jeg skrev et ordentlig “tekst” innlegg var i januar, og nå er vi snart midt i august, how did that happen?
Allerede i februar kom jeg inn på et studie som jeg har hatt veldig lyst til å gå. Studiet er ti uker i Vietnam, før jeg så skulle dratt videre og hatt 10 nye uker i Ghana. Jeg vet det kom som ett sjokk for flere venner og familie at jeg ønsket å dra så langt og gjøre noe helt annet enn drama, som jeg gjorde på vgs.
Derfor kommer det også kanskje som et nytt sjokk for flere at jeg for to uker siden valgte å utsette hele studiet et år. Jeg begynner derfor ikke på skole i Vietnam før september neste år. De jeg ser på som mine nærmeste venner har selvfølgelig fått vite om dette før jeg skriver det her på bloggen, nærmeste familie vet det også. Og jeg har bare fått støtte av de.
Planen for året som kommer er ganske åpen, og det kjennes ganske fint å vite at jeg har dette som en mulighet også. Fordi det er ingen tvil om at det å ha kommet inn på studiet før jeg var ferdig med vgs var en voldsom inspirasjon på slutten. Men jeg er veldig lei skole, jeg trenger bare å gjøre noe annet en liten stund før jeg fortsetter med det jeg vil. Jeg dropper det ikke, det er fortsatt noe jeg ser frem til, om ett år.
Sommerferien har gått veldig fort. Jeg har vært i nord norge, og har masse bilder som jeg også vil prøve å få delt med dere. Familie, sol, venner – ferien i nord inneholdt alt.
Jeg har også vært med mange venner hjemme, (fordi alle trodde jeg skulle til Vietnam i ti uker hehe) Så det har vært mye som har skjedd denne sommeren. Alle som er en del av livet mitt, de som random sender en koselig melding, de som får meg til å smile, de som jeg vet alltid er der – dere er gull! og dere vet hvem dere er. Jeg er veldig glad i dere ♥
De av dere som lurer på hva som skjer med bloggen – jeg aner ikke! Men jeg håper jeg kommer inn i en rytme som gjør at jeg får delt noe litt oftere enn det jeg har fått til så langt i år. Fordi jeg vet at det er mange som leser og som veldig vil at jeg skal blogge! Jeg har lest igjennom kommentarer fra dere og det er utrolig hyggelig alt sammen! Jeg skal prøve å få svart på spørmålene dere lurer på så fort som mulig.
Og om dere har noen spesielle ønsker om hva jeg skal skrive om, eller noe dere ønsker ett lengre innlegg om, så må dere bare si ifra 🙂 Jeg har fått med meg at flere ønsker innlegg; om hvordan jeg synes drama linja var, “han gutten jeg henger med” , flere innlegg med debatt og meninger, og også introduksjon av venner. Men først og fremst skal jeg få svart på noen av spørsmålene deres og dele bilder fra sommerferien!
Gi lyd fra dere i kommentarfeltet, eller del innlegget – det er veldig koselig!
