“…. Det går bra med meg, helt sant. Vi er fortsatt venner. Tror jeg. Jeg vet ikke. Han er som en regnbue, han dukket opp i livet mitt etter en vond storm. Husker du første gang jeg fikk en snapp av han? Jeg var varm av glede. Jeg følte plutselig noe jeg ikke hadde kjent på lenge. Hjertet mitt slår litt fortere bare av tanken på alt som har skjedd siden da. Han ble en del av livet mitt når det var som verst. Han ble kjent med meg når jeg var på så dypt vann som jeg aldri før har vært. Han prøvde aldri å redde meg, sånn som dere. Han prøvde ikke å gjøre meg til noe jeg ikke var, han prøvde ikke å gjøre meg lykkelig. Isteden kastet han seg selv uti, han svømte ved siden av meg. Støttet meg. Han fikk meg til å smile med den irriterende humoren sin. Han ble og jeg, ble livredd! Hvorfor skulle han holde ut med meg når alt jeg gjorde var å krangle med meg selv? Sier man slemme ting kan de såre, men plutselig såret også de gode ordene hans.
Jeg turte ikke å tro på han, det vet du.
Forelskelsen skjedde ikke med en gang. Den krøp seg innpå oss og snudde livet vårt oppned. Den ga farger og mening til de våkne øyeblikkene og fylte drømmene våre med forventinger og eventyr. Trodde jeg. Jeg følte jeg gikk på skyer, rosa sukkerspinn. Han ble den trygge horisonten, den jeg seilte til når verden ble for mye for meg. Det er han fortsatt. Han har gått igjennom mye, han er sterk. Livene våre var en stor kræsj, men det gikk bra for en stund ? det eneste vi brydde oss om var hverandre og vår egne lille verden. Alt med han skjedde så fort, skjønner du? Vi lagde vår egen perfekte timing fordi vi trengte hverandre. Hvor i alle dager kom han fra? Så sa han det. Han ville møte meg, vi trengte å prate. Han smilte når han møtte meg, han vet jeg er svak for smilerynkene hans. Han slo opp. Han sa han elsket meg, men. Det er ikke noe men hos meg.
Jeg kan ikke lenger falle for han, jeg ligger allerede langt nede på bakken for han. Når jeg første gang sa “jeg elsker deg”. Var det ikke fordi jeg ville ha han, eller fordi jeg var redd for at jeg ikke kunne få han. Det hadde ingenting med meg å gjøre. Jeg elsker hva han er, hva han gjør og hvordan han alltid prøver. Jeg er lei meg for at han gikk, forlot “oss” og vil bli kvitt dette. Jeg er lei meg for alt han opplever, og har med seg av vonde minner. Jeg er lei meg for grunnene til at han valgte å gå. Jeg er lei meg for tårene han gråter alene. Og tankene hans som sprenger fra innsiden men som han aldri slipper ut.
Men det går bra med meg, helt sant…. “