Hei, jeg lovte å svare på spørsmål fra kommentarfeltet. Det var et spørsmål, som fikk hodet mitt til å føle, tenke, alt på engang. Og før jeg egentlig visste det hadde jeg rablet ned flere sider med tanker og ord. Og fordi jeg nå prøver dette med å blogge litt oftere, vet jeg med meg selv at om jeg ikke får det på bloggen nå rett etter jeg har skrevet det er det noe som aldri kommer til å komme på bloggen. Det er mange spørsmål som inneholder temaet kjærlighet, eller er noe jeg kan putte inn under kjærlighet. Fordi er det en ting jeg har vært åpen med på bloggen tidligere er det nettopp kjærlighet. Ikke bare kjærlighet med en kjæreste, men med venner og familie også. Kjærlighet er en stor del av livet mitt. Jeg har en kjærlighet til nettopp livet. Flere har også spurt om hvordan mitt kjærlighetsliv er nå og hvem han gutten jeg henger med er (ahha) , og akkurat det får dere ikke svar på i dette innlegget, sorry. Det kommer kanskje en dag, hvem vet. Men det er en veldig bra gutt jeg henger med, lover dere.
Om man blar gjennom arkivet mitt kan man lese seg gjennom oppturer og nedturer. Jeg har skrevet om brudd, det å miste noen uventet, jeg har skrevet om mennesker jeg aldri trodde jeg skulle miste kontakt med, jeg har skrevet om drømmer, om mennesker og om livet.
Det er fortsatt vanskelig å vite at noen personer ikke er en del av livet mitt lenger. All den tiden , alle de minnene. Men jeg kan allikevel alltid huske fortiden. Noen ganger må man akseptere at det kanskje var for det beste. Jeg har lært at noen ting kan du ikke selv velge engang, alt du kan gjøre er å mimre over det som var bra og fint, det kan gjøre det triste mindre trist. Livet er sånn. Plutselig kan du miste personer du aldri trodde du skulle miste. Men like plutselig dukker noen helt nye personer opp. Noen du ikke engang ante eksisterte.
Jeg tror ikke jeg ble skapt for å passe til en person eller ett sted. Jeg er utslitt, utslitt av den type kjærlighet som du føler så sterkt men som like fort blir til ingenting i det hele tatt. Jeg kan ikke være noens fordi jeg tilhører ikke engang meg selv. Hvordan kan jeg da være noen andres?
Noe av det beste jeg vet er å se folk så dypt i sine egne tanker at de ikke legger merke til noe annet. Hvordan mennesker ser ulike ut når vi er sinte, gråter. Hvordan noen biter seg selv i leppa når de er nervøse. Hvordan vi ser ned mens vi går, eller hvordan noen ser så mye opp at det ser ut som de får vondt i nakken. Hvordan man kan være så ufattelig søt ved å smile sånn halveis. Jeg blir fasinert over mennesker som du ser kjemper for å ikke gråte. Hvordan ansiktet blir når du ser de vil si noe, men ikke får seg til å si det. Hvordan øynene stråler når mennesker som er glad i hverandre ser hverandre. Jeg elsker hvordan folk ser ut når de gjør alle disse tingene. De sier så mye mer enn et smil. Og det er ekte, personene er ekte.
Alle har sitt eget perspektiv på livet, på grunnlag av sine egne erfaringer. Vi går alle igjennom ulike ting som etter vært vil gjøre oss til den vi er. De tingene, om det er stort eller smått har en stor betydning på hvem vi er og blir. Så når du møter motgang er det også noe å lære. Den lærdommen kan man (og burde man) bruke til å se livet med nye øyne.
Ungdommer nå til dags er umulige. Vi måler kjærlighet i hvor mye vi tekster hverandre. Og hvor mye vi viser oss fram sammen på sosiale medier. Det handler mer om snapchat streaks og det å putte initialene til den andre personen i instragram bioen. Men når ble det kjærlighet? Kjærlighet, forelskelse er jo mye og masse mer enn det? Det handler om å vise omsorg, det handler om å være oppmerksom – ser du at den andre, uavhengig om det er venn eller kjæreste f.eks har hatt en dårlig dag, tilby deg å prate. Se yndlingsfilmen, sett på yndlings låta. Det handler om å vokse, utvikle seg sammen men fortsatt ha sin egen identitet. Det handler om å føle seg trygg, ha en person man kan snakke med, uansett når på døgnet man behøver det. Jeg kan komprimere når det gjelder mange ting -men ikke kjærlighet. Ikke det. Jeg har lært akkurat hva jeg vil og ikke vil og hva jeg forventer av personene i livet mitt. Og det er sånn at den type kjærlighet jeg vil ha er ikke hentet fra en eventyrbok, med prinsen som redder deg fra dragen osv. Den kjærligheten jeg vil ha er veldig ekte. Og den er her, ute i verden. Og igjen den kjærligheten har ingenting med å poste masse om den andre på sosiale medier, eller kaste alt du driver med bare for å svar på en melding, snap, whatever så fort som mulig.
Det jeg vil ha i kjærlighet er respekt, selv når det kommer krangler. Jeg vil ikke gråte så mye at jeg føler øynene mine skal falle ut, og jeg vil ikke føle meg syk fordi man krangler eller sier ifra. Kjærlighet er forpliktelser. En kjærlighet som er skjør, men sterk. Som har tårer men latter. Har lidenskap, drømmer, og tro på den andre personen. En kjærlighet som eksister og folk vet om uten at de vet for mye. Jeg vil ikke stille meg selv spørsmålet om gutten jeg er med er interessert eller ikke. Du burde føle det. Se det. Få de bekreftet i handlinger og ord.
Jeg vil ha en kjærlighet man kan stole på. Fordi er det en ting jeg finner fryktelig vanskelig så er det det å stole på personer. Ikke at jeg tror personen lyver hele tiden men jeg klarer ikke ta ordene til meg. Jeg hører de men tenker ikke mer over det. Kan tulle det bort, eller finne noe annet å snakke om.
Men en kjærlighet der noen sier du er pen, og du vet de sier det fordi de tenker det og vil du skal vite det. Den type kjærlighet eksister. Og er veldig viktig i dagens samfunn. Jeg er så lei denne generasjonens inntrykk av hva som er “kult”, “hot” og “attraktivt”. Mange av dagens ungdom lever på en ide om at det er kult å være kald, tom, hjerteløs. De som låser følelser inne mens de tar en røyk og klager på verden. Slutt med det da. Slutt med å late som du ikke bryr deg fordi det er det som er kult. Slutt å vær utro mot kjæresten din “fordi du ikke bryr deg.” Ikke la folk forlate livet ditt fordi de kan knuse hjertet ditt. Det er ikke noe glede i å møte en iskald person som tror jorda allerede har gått under og at de selv alltid kommer til å mislykkes.
Verden trenger noen med lidenskap. Noen med klare øyne, og masse håp, et hjerte som har møtt motgang men vet at livet går videre, det stopper ikke opp av en grunn. Da har du mange andre grunner å gå til. Verden trenger mennesker som ler høyt, som kan gi gode klemmer, noen som kan danse uten hemninger. Alle mennesker opplever dritt i livet, men det betyr ikke at vi kan bygge høye vegger og stenge alt ute? Ta av rustningen og møt livet. Føl ting, vær sårbar.
Ikke frykt kjærligheten. Ikke frykt det å være sårbar. Og ikke hold igjen, gå for det eller den du virkelig vil. Dette er ditt liv og du må leve det sånn du vil. Hvis det betyr at du får hjertet ditt knust noen ganger så ja, da skjer det. Men hver gang hjertet knuses er det noe å lære fra. Det viser deg hva du må fokusere på i deg selv. Hver gang hjerte ditt knuses bygger du deg selv opp som en sterkere person. Det er alt for mange spennende mennesker i verden, ikke unngå de bare fordi du er redd. Ikke alle personene i verden har dårlige intensjoner. Du må reise deg opp og oppdage. Kjærligheten kommer når du minst venter det.
En dag møter du den personen. Den som vet. Den som kommer til å kjenne deg så godt at den vet når du har bursdag, den vet hvor du ble født, og alt det teite foreldrene dine elsker å dele fra barndommen din. Den vil vite når du lærte deg å sykle, den vil kunne historiene om favoritt kjæledyrene dine, og den vil føle frustrasjonen din. Den kommer til å kjenne deg. Øyenfargen din, den vil kunne fortelle historien om arrene dine. Den personen kommer til å vite hva favoritt boka, filmen, maten, fargen og sangen din er. Den kommer til å forstå hvorfor du er våken om natten. Den personen kjenner frykten din, drømmene dine, og ønskene dine. Den kommer til å vite om tidligere forhold og de gangene hjertet ditt har blitt knust. Den kommer til å kjenne styrkene og svakhetene dine bedre enn deg selv. Den kommer til å vite om kjærligheten din for helt merkelige unike ting. Den personen vet hvordan du sover, drikker, spiser, går, kysser. Den kommer til å vite at du er rotete, men den vil også akseptere det. Den kommer til å kjenne deg godt nok til å kjøpe en is, fordi den vet hvilken du helst vil ha. Denne personen kommer til å se på deg, og forstå at noe er galt uten at du har sagt et ord. Den kommer til å vite alt. Den kommer til å kjenne deg. Deg, fra bunnen til toppen, å fra innsiden og ut. Fra å lære, dele, høre, og se. Den kommer til å vite det som er verdt å vite, og den kommer fortsatt til å like deg. Og du, det fineste er at du vet akkurat det samme om denne personen.
Lev livet med dine valg og dine drømmer, dine erfaringer og din historie. Verden og generasjonen vi lever i kommer til å stoppe deg, du møter motgang. Vær så snill kjemp, skrik, bruk den du er for å få det sånn du ønsker. Kjærligheten er så mye mer enn bare en kjæreste. Lev, vær lykkelig også kommer de personene som er “meant to be” i livet ditt helt av seg selv, kanskje er de der for resten av livet, eller bare for en periode. De vil uansett påvirke deg, og du vil påvirke de.
Jeg håper dere får en strålende lørdag, ♥ Jenny Eliassen
