// Vi var tre dager og to netter i Amazonas i Bolivia, her svømte vi med rosa delifiner, matet ekornaper, så sol opp/nedganger, lette etter anakondaer og så mindre krokodiller, fisket pirajaer, så brøleaper, dovendyr, fugler, skilpadder og en nydelig stjernhimmel. På vei ut av amazonas fikk vi biltrøbbel og satt flere timer og ventet på hjelp – derfor var alle litt ekstra slitne, sultne og klare for en dusj når vi kom tilbake til Rurrenabaque, vannet i byen funket ikke så ble ikke noe dusj, men alle fikk seg en god hamburger med fries 🌴😛
// etter Death Road ble vi kjørt til et hotell for å spise lunsj, og det var så fint. Vi fikk bade i bassengene og det var plutselig veldig varmt. La Paz hadde på grunn av høyden en hel annen temperatur, etter death road var vi langt ned i høyde og det var plutselig varmt, grønt og tropisk. Vi sov en natt i Coroico, før vi tok bussen til Rurrenabaque – her var vårt eneste mål og komme oss inn i Amazonas 🌴
// Ja, å skrive dette nå blir rart for det føles så lenge siden og det er jo helt klart at jeg overlevde (😁) Men ja, jeg har da syklet Death Road i Bolivia, og alle som kjenner meg vet at jeg så og si aldri (!!!) sykler, jeg har aldri vært så stor fan av sykling, alt for glad i å gå. Dette var en opplevelse som jeg måtte kjempe litt med meg selv, samtidig var det gøy. Jeg ble likevel ikke sykkel frelst av denne opplevelsen, så kommer nok til å fortsette å gå. 😇
( Veien er kalt Death Road og også fått navnet som verdens mest farligste vei fordi folk har død her, mange folk. Fram til 2006 var det eneste måten å komme seg fra La paz til Coroico men fra 2006 ble det ferdistilt å åpnet en ny vei – Death road kan fortsatt brukes av biler men det er mye mindre trafikk. Dette er den eneste veien i landet de kjører på venstre side, noe som betyr at vi som syklet nedover skal sykle på kanten, om du sykler utenfor kan du noen steder falle over 600 meter, selvom regelen er å kjøre/sykle til venstre fikk vi heldigvis lov til å bruke hele veien så lenge vi passet på motgående trafikk. )
// Vi var en hel gjeng som samlet oss i La Paz for karneval der, vi leide en airbnb leilighet, noe som var veldig fint – etter flere uker på hostell var det liksom noe helt nytt å dele en leilighet med åtte personer haha. Vi var på gratis city tour, spiste gode avokado sandwicher på markedet, jeg og Lucas sendte flere kilo med ting hjem, det ble drukket mengder øl og brukt i overkant med penger på “skum” som alle har under karneval og som alle går å sprayer på hverandre – turister er da et morsomt mål, og vi var jo ikke en liten gruppe, så ja skum ble det. Det ble også late kvelder med film og alle samlet i stua spisende på kylling, pizza eller hamburger. Og for noen ble det lange netter og soloppganger fra blokkas tak.⛅
// Kirkegården i Sucre, når du kommer til porten står det “Hodie Mihi Cras Tibi”, som kan oversettes til “I dag meg, I morgen deg.” Mariana viste meg kirkegården men jeg fikk ikke sett nok. Så vår siste dag i Sucre gikk jeg dit alene og jeg sluttet ikke å bli imponert. En ting er hvordan alle gravplassene i Sør Amerika har disse store husene som har familier i seg, det ser ut som små slott. Men denne gravplassen var som en stor park. Det er benker overalt, masse trær og lett å bevege seg rundt både med trapper og ellers fint lagt stein veier. Jeg tror jeg gikk rundt i over to timer, de fine flotte små husene er så fasinerende at jeg glemmer helt at det er graver. Men denne kirkegården er også ekte på den måten at veggene rundt er graver på graver, det er ofte fem graver oppover veggen. De har et lite rom som de kan ha bilder og blomster osv, også er det dekket med glass. Gravplassen separerer også familiene (med mindre du eier et av disse husene). De har nemlig en egen vegg for barn og babyer, noe som var hjerteskjærende og se på, alt av bilder og tekster familie hadde lagt i dette lille rommet bak glasset.
I senere tid har jeg lest mer om denne gravplassen og selvom jeg tenkte at her var det plass (det bygges i den delen som er lengst bort fra inngangen.) så er det ikke mye plass her. Familier kan “leie” plass i sju år, etter dette må familien selv flytte liket – om ikke liket blir tatt vare på av familie blir det kastet i en massegrav, noe som har lagd ulike problemer for familier som ikke har fått med seg fristen og da ikke har noen mulighet til å finne slektningen igjen.
Kirkegården ligger i utkanten av sentrum, og åpen for alle (de har stengt for siesta midt på dagen, så man må sjekke opp tidene.) Men om du noen gang er i Bolivia og besøker Sucre er definitivt denne kirkegården vært turen, man får litt fred i sjela samtidig som man blir fasinert.
Dette blir det siste innlegget fra Sucre for etter at jeg kom tilbake fra gravplassen dro vi til busstasjonen og tok nattbuss til La Paz 🌙
// Mariana var spansk læreren min i Sucre men hun ble helt klart en venninne mer enn en lærer 🙈 Noe som også var veldig fint fordi selvom jeg vil lære spansk osv var jeg på ingen måte gira på å gå flere timer om dagen på “skole”, og gjøre lekser osv, så det hjalp veldig å ha en jeg trivdes med som lærer (haha). Etter noen uker uten henne nå, savner jeg henne! og gleder meg til jeg engang skal se Mariana igjen 💜
// Vi var i Sucre i tre uker – og etter vi dro derifra har ting bare gått i ett og jeg har ikke hatt macen på, på lenge, derfor heller ingen blogging, men skal prøve å få ut litt bilder nå de neste dagene 😋 Vi fikk være med på karneval i Sucre, noe som var mye morsomheter og glade folk. ☀️
