// Kirkegården i Sucre, når du kommer til porten står det “Hodie Mihi Cras Tibi”, som kan oversettes til “I dag meg, I morgen deg.” Mariana viste meg kirkegården men jeg fikk ikke sett nok. Så vår siste dag i Sucre gikk jeg dit alene og jeg sluttet ikke å bli imponert. En ting er hvordan alle gravplassene i Sør Amerika har disse store husene som har familier i seg, det ser ut som små slott. Men denne gravplassen var som en stor park. Det er benker overalt, masse trær og lett å bevege seg rundt både med trapper og ellers fint lagt stein veier. Jeg tror jeg gikk rundt i over to timer, de fine flotte små husene er så fasinerende at jeg glemmer helt at det er graver. Men denne kirkegården er også ekte på den måten at veggene rundt er graver på graver, det er ofte fem graver oppover veggen. De har et lite rom som de kan ha bilder og blomster osv, også er det dekket med glass. Gravplassen separerer også familiene (med mindre du eier et av disse husene). De har nemlig en egen vegg for barn og babyer, noe som var hjerteskjærende og se på, alt av bilder og tekster familie hadde lagt i dette lille rommet bak glasset.
I senere tid har jeg lest mer om denne gravplassen og selvom jeg tenkte at her var det plass (det bygges i den delen som er lengst bort fra inngangen.) så er det ikke mye plass her. Familier kan “leie” plass i sju år, etter dette må familien selv flytte liket – om ikke liket blir tatt vare på av familie blir det kastet i en massegrav, noe som har lagd ulike problemer for familier som ikke har fått med seg fristen og da ikke har noen mulighet til å finne slektningen igjen.
Kirkegården ligger i utkanten av sentrum, og åpen for alle (de har stengt for siesta midt på dagen, så man må sjekke opp tidene.) Men om du noen gang er i Bolivia og besøker Sucre er definitivt denne kirkegården vært turen, man får litt fred i sjela samtidig som man blir fasinert.
Dette blir det siste innlegget fra Sucre for etter at jeg kom tilbake fra gravplassen dro vi til busstasjonen og tok nattbuss til La Paz 🌙
0 kommentarer
