JennyEliassen.blogg.no

//Etter at vi hadde vært på tur rundt Uyuni dro vi med buss til Potosi, en by som ligger på over 4000 meters høyde og det sies at dette er en av verdens høyeste byer. Potosi føltes litt som å reise i tid hva gjelder arkitekturen, vi gikk ikke alt for mye rundt i byen men føler likevel vi fikk sett nok. 

// på vei hjem fra fjellet stoppet vi innom en dal av kule steiner. 

(Jeg har ikke skrevet så mye i de siste innleggene fordi virkelig, er så mange bilder og bildene sier mer enn tusen ord. Vi gjorde liksom ikke så mye annet på disse stedene enn å ta bilder og se og nyte noe nytt, så er liksom ikke så mye å fortelle i skrivende form egt.)

// På fjellet stoppet vi innom mange ulike steder, laguner, fjell og steder man kunne se og utforske. Vi spiste lunsj med en gjeng flamingoer i vannet et stykke bak oss.  Uansett masse fin natur og se på og vi var på over 4300 meters høyde 🌵

//Dag to på tur i Uyuni startet tidlig med frokost, før vi kjørte lenge i bil. Vi var så vidt innom en by før vi kjørte opp på fjellet – og var der hele dagen.

// Om salt ørkenen var magisk om dagen var den ikke noe mindre magisk i det sola gikk ned. Jeg var så sliten etter flere dager med masse på programmet at på slutten av denne dagen orket jeg ikke gå ut av bilen når sola til slutt gikk ned, men Lucas og Ale var langt unna og inni solnedgangen. Magisk var det virkelig uansett fra hvor man så det  🌇

//Salt Ørkenen i Uyuni var en magisk greie,  det er bare rett og slett en sånn ting man burde få med seg om man har sjangsen. Det var ubeskrivelig rart og fint å stå midt i ingensteder, uten en horisont og bare se skyer og vann og lyset og alt. Vi var jo på en guidet tur men guiden vår stoppet på ulike steder så vi fikk ta bilder der det var masse andre turister, men vi fikk også ta bilder helt alene langt ut. Det å tenke på at alt som var under vannet, var salt, det har enda ikke helt gått opp for meg (haha) Det er mye mye salt! 

// Vi hadde en to dagers guidet tur i Uyuni, og den startet av alle steder på en gravplass for tog 🚂, det hele var litt rart men likevel kult å kunne klatre og se på gamle tog. Det var nesten så jeg bare ventet på å få se cowboyer og indianere; for det er jo et sånn tog som brukes i The Lone ranger – som jeg så bare en liten uke før vi var her.  Surrealistisk å vite at det bare ligger en haug av metall (som en gang var vellfungerende tog)  midt i ingen steder – i Bolivia.

//Vi ankom Bolivia 6. Februar etter en hva jeg vil si var en kald natt i buss, fra Chile. Vi dro rett fra Oruro til Uyuni, vi ville nemlig beøske Salt ørkenen. Bildene over er fra byen, det var mye vann pga regn. Vi fikk smake Lama kjøtt og på markedet solgte de dinosaur leker fordi i salt ørkenen kan man lage ulike perspektiv bilder, som ville fått en dinosaur til å se stor ut i forhold til deg – pga alt vannet gikk ikke det når vi var der, men vi var heldige og hadde magisk refleksjon i alt vannet som hadde samlet seg der.  (bilder kommer i et eget innlegg)

// Når jeg sto på jobb i november, lagde kaffe, så på de andre reisende (for de som ikke kjenner meg har jeg jobbet på Starbucks på Gardermoen, nå før jeg dro på tur) Da skjedde det. Denne damen, på over 80 år var en kunde og skulle ha kaffe til seg og en venninne. Fordi det var en relativt stille vakt, endte jeg opp med å ta bestillingen og lage drikken hennes - derav fikk vi pratet litt, jeg spurte henne hvor hun skulle, mest fordi det alltid er gøy å slå av en liten prat med folk og det er jo gøy å glede seg med de. Damen skulle hjem til Chile for vinteren i Norge var blitt for kald og lang for henne. (og der er jeg jo enig) Da hun sa hun skulle til Chile kunne jeg jo litt lykkelig følge opp med at jeg om under en måned skulle reise til Argentina for å så senere reise rundt i sør amerika. Jeg og Lucas hadde ikke snakket så mye om turen vår felles, bare at vi skulle møtes i Argentina. Damen endte opp med å gi meg nummer, adresse og email så jeg kunne kontakte henne om jeg var i nærheten av henne i Chile. Jeg tok imot lappen og glemte den nesten med det samme - vi snakker om kanskje max fem minutter samtale, mens hun også bestilte kaffe og jeg lagde den. Lappen havnet i et av mange forkler jeg hadde, dagen jeg skulle dra til Buenos Aires var jeg innom jobb med uniformen og alle forklene, bare for sikkerhetskyld. Da fant jeg jo lappen, puttet den i en lomme i veska mi også dro jeg til andre siden av jorda 🌎 For meg som ikke er kjent i Chile og heller ikke snakker spansk, er navn på ulike byer og steder osv veldig vanskelig haha, jeg må liksom innom et sted flere ganger for å huske hva det heter. Derfor var jo adressen damen ga meg helt uforståelig for meg når jeg var i Argentina. Når vi etterhvert bevegde oss til Chile, Santiago også Valparaiso - ble plutselig adressen mer kjent, hun bodde jo ikke langt unna oss. Tenk av alle byer i Chile så skulle hun bo i den ene som vi valgte å bli i lengst av alle byer her i Chile. Jeg sendte henne en melding og etter litt frem og tilbake avtalte vi at vi skulle møtes i en av parkene, sånn ca i mellom oss. For meg var hun jo egt fortsatt en fremmed, en av mange kunder fra jobben, og jeg husket ikke helt hvordan hun egt så ut, men hun husket heldigvis meg 🙈Så, før jeg visste ordet av det satt jeg i niende etasje i en nydelig leilighet, med en god stor kopp te på bordet, og en magisk eplekake/pai sak som snacks ved siden av. Damen har levd et langt liv og selvom jeg ikke kjente henne føltes det som om vi var gamle venninner, for vi snakket og snakket og plutselig var det kveld og jeg ruslet hjem med noen nye tanker, noen nye gaver som damen ga meg og en ny venn. Damen hadde vokst opp i Valparaiso og kunne fortelle om hvordan ting engang hadde vært, hvordan hun jobbet i farens kjøttbutikk og i siesta tiden dro på stranden med venninner. Hun fortalte om ektemannen, og reiser over store deler av verden, over 50 land hadde hun besøkt gjennom livet. Og første gang hun var i Norge hadde man ikke solgt is om vinteren - fordi hvem spiser vell is da ( hehe I do 😋) Damen var veldig søt, og et veldig fint eksempel på at alle mennesker har en unik og egen historie. For meg kunne hun forblitt en random kunde fra jobb, isteden ble hun en venn som jeg gleder meg til å se igjen. 

Jeg er heldig og møtte mange fine mennesker i Valparaiso, mange av de flyttet nok inn i hjertet mitt fordi vi hadde tid til å bli litt ordentlig kjent før alle reiste videre, hostellet vi jobbet på var mitt første hostell besøk (med unntak av en natt spontant på hostell i Santiago pga et forsinket fly) og det vil nok nå hele tiden være en slags referanse,  for alle andre hostell jeg bor på eller jobber ved senere. Både på godt og vondt. Uansett har det vært en fin liten måned i Valparaiso, og nå når du leser dette er jeg allerede i neste by ; Iquique. (og ja, det var en 29(!) timers(!) busstur fra Valpo og hit, men vi er fremme og skal bare være litt turister noen dager her før turen går videre også før vi vet ordet av det er vi i ett nytt land. 😇

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

// Valparaiso er en fantastisk by som jeg klarte å bli veldig glad og ikke minst trygg i. Om du noen gang har muligheten burde du absolutt ta turen hit, det er mye å se men det er også bare en god rolig stemning over hele byen - selvom det er en stor by og det er kaos til tider,  kan man likevel gå seg vill i bakkene og føle seg nesten helt alene, noe som er fint. De siste dagene i Valpo var vi egt bare rundt omkring i byen uten mål og mening. Noe jeg liker veldig godt. Selvom Valparaiso var fin, er jeg klar for neste by og nye eventyr 😀