// Når jeg sto på jobb i november, lagde kaffe, så på de andre reisende (for de som ikke kjenner meg har jeg jobbet på Starbucks på Gardermoen, nå før jeg dro på tur) Da skjedde det. Denne damen, på over 80 år var en kunde og skulle ha kaffe til seg og en venninne. Fordi det var en relativt stille vakt, endte jeg opp med å ta bestillingen og lage drikken hennes - derav fikk vi pratet litt, jeg spurte henne hvor hun skulle, mest fordi det alltid er gøy å slå av en liten prat med folk og det er jo gøy å glede seg med de. Damen skulle hjem til Chile for vinteren i Norge var blitt for kald og lang for henne. (og der er jeg jo enig) Da hun sa hun skulle til Chile kunne jeg jo litt lykkelig følge opp med at jeg om under en måned skulle reise til Argentina for å så senere reise rundt i sør amerika. Jeg og Lucas hadde ikke snakket så mye om turen vår felles, bare at vi skulle møtes i Argentina. Damen endte opp med å gi meg nummer, adresse og email så jeg kunne kontakte henne om jeg var i nærheten av henne i Chile. Jeg tok imot lappen og glemte den nesten med det samme - vi snakker om kanskje max fem minutter samtale, mens hun også bestilte kaffe og jeg lagde den. Lappen havnet i et av mange forkler jeg hadde, dagen jeg skulle dra til Buenos Aires var jeg innom jobb med uniformen og alle forklene, bare for sikkerhetskyld. Da fant jeg jo lappen, puttet den i en lomme i veska mi også dro jeg til andre siden av jorda 🌎 For meg som ikke er kjent i Chile og heller ikke snakker spansk, er navn på ulike byer og steder osv veldig vanskelig haha, jeg må liksom innom et sted flere ganger for å huske hva det heter. Derfor var jo adressen damen ga meg helt uforståelig for meg når jeg var i Argentina. Når vi etterhvert bevegde oss til Chile, Santiago også Valparaiso - ble plutselig adressen mer kjent, hun bodde jo ikke langt unna oss. Tenk av alle byer i Chile så skulle hun bo i den ene som vi valgte å bli i lengst av alle byer her i Chile. Jeg sendte henne en melding og etter litt frem og tilbake avtalte vi at vi skulle møtes i en av parkene, sånn ca i mellom oss. For meg var hun jo egt fortsatt en fremmed, en av mange kunder fra jobben, og jeg husket ikke helt hvordan hun egt så ut, men hun husket heldigvis meg 🙈Så, før jeg visste ordet av det satt jeg i niende etasje i en nydelig leilighet, med en god stor kopp te på bordet, og en magisk eplekake/pai sak som snacks ved siden av. Damen har levd et langt liv og selvom jeg ikke kjente henne føltes det som om vi var gamle venninner, for vi snakket og snakket og plutselig var det kveld og jeg ruslet hjem med noen nye tanker, noen nye gaver som damen ga meg og en ny venn. Damen hadde vokst opp i Valparaiso og kunne fortelle om hvordan ting engang hadde vært, hvordan hun jobbet i farens kjøttbutikk og i siesta tiden dro på stranden med venninner. Hun fortalte om ektemannen, og reiser over store deler av verden, over 50 land hadde hun besøkt gjennom livet. Og første gang hun var i Norge hadde man ikke solgt is om vinteren - fordi hvem spiser vell is da ( hehe I do 😋) Damen var veldig søt, og et veldig fint eksempel på at alle mennesker har en unik og egen historie. For meg kunne hun forblitt en random kunde fra jobb, isteden ble hun en venn som jeg gleder meg til å se igjen.
Jeg er heldig og møtte mange fine mennesker i Valparaiso, mange av de flyttet nok inn i hjertet mitt fordi vi hadde tid til å bli litt ordentlig kjent før alle reiste videre, hostellet vi jobbet på var mitt første hostell besøk (med unntak av en natt spontant på hostell i Santiago pga et forsinket fly) og det vil nok nå hele tiden være en slags referanse, for alle andre hostell jeg bor på eller jobber ved senere. Både på godt og vondt. Uansett har det vært en fin liten måned i Valparaiso, og nå når du leser dette er jeg allerede i neste by ; Iquique. (og ja, det var en 29(!) timers(!) busstur fra Valpo og hit, men vi er fremme og skal bare være litt turister noen dager her før turen går videre også før vi vet ordet av det er vi i ett nytt land. 😇
